I helgen var det Ulriken Opp i Bergen. Det er 1200 gærninger som bestemmer seg for at de skal løpe opp det 643 meter høye fjellet. Ikke bare slepe seg opp, gå, nyte utsikten og ha med niste og sånn. Neida. De løper.

Det får meg til å tenke; ‘angrep er det beste forsvar’. Her står det et fjell i fullt alvor. Det er temmelig bratt. Det er ulent. Det er steinete. Det regner gjerne. Denne gangen blåste det så mye at de måtte bære tingene til arrangementet opp, siden banen ble stengt. 20 sekundmeter vind, liksom.

En ung venn av meg fra Etiopia bodde i 10.etasje i en blokk i Bergen. For noen år siden skulle jeg se hybelen hans, og vi valgte å ta trappene. Det er jo ikke akkurat lett å løpe fra en etiopier, så jeg fikk han til å le da jeg forsøkte på det – opp alle trappene.

Jeg gikk en gang over Akerselva og mot St.Hans haugen sammen med en venninne som hadde hatt en periode der hun jobbet med seg selv. Hun hadde trent litt og fått fart på kroppen sin etter, skal vi si, noen år med forfall. På vei mot den bratte bakken sier hun plutselig; ‘Når jeg ser en sånn bakke, får jeg lyst å løpe opp.’

Bibelen forteller at profeten Elia var en fyr under samme vilkår som oss. De som kjenner historien, vet at det var mye tørke, regn, avguder og greier han kjempet med i de dager, da dette skjedde:
«Da kom Herrens hånd over Elia. Han spente beltet om livet og løp foran Akab helt til Jisre’el.»
Han løp fra Karmel til Jisreel uten å spise. Det er ca 50 km i luftlinje.

Det spiller egentlig ingen rolle hva fjellet er for noe. Jeg kan flytte det eller bare løpe opp. Hva er lettest?