Det var å be om bråk. Jeg var på Gardermoen med en trillebag og en PC-veske da jeg falt for fristelsen til å kjøpe en kule med is i beger og en kopp kaffe. Å holde isen med venstre hånd, men samtidig balansere kaffekoppen på tre av fingrene, mens jeg skjøv trillebagen med den høyre hånd, var å be om bråk. 8 sekunder senere var jeg på vei ut svingdøren med kaffe i fjeset og på skjorten og en is fattigere. Kaffekoppen hadde truffet gulvet og sprutet i ansiktet på meg, mens isen hadde havnet på gulvet og umiddelbart blitt dumpet i nærmeste søppelspann. Jeg hadde forsøkt å redde æren ved å late som ingenting. Kaffen sved i fjeset og jeg burde finne et speil.

Her om dagen gjorde jeg noe lignende; Balanserte en kopp kaffe på en koppholder som var altfor liten, i en altfor ny leiebil. Den skulle bare stå der noen sekunder mens jeg startet bilen. Det gjorde den ikke. Det resulterte i påfølgende frenetisk tørking av dashbordet.

I noen tilfeller går det fint. Jeg forsøker ikke gjøre for mange ting på en gang, og jeg kontrollerer at jeg ser grei ut før jeg forlater badet. Kaffe på skjorten, mascara på kinnet eller andre åpenbare feil? Noen ganger går det for fort eller jeg glemmer noe i farten. Jeg prøver stort sett å se realistisk på situasjonen og ta selvkritikk når det er på sin plass. Jeg har lært at det er smart å gjøre det. Se bare på dette:

”For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut.”