’Hvorfor må man ha karakterer? Det kan bli ganske urettferdig hvis man ikke får så mange poeng. Så kan det hende man ikke gidder mer.’ Refleksjonene kom fra en 9 åring som har begynt å skjønne alvoret ved å gå på skole. ’Ja, men hvis det er sånn at vi skal måle hvor flink man er, så må man jo ha et system for det.’ argumenterte jeg og forsøkte å gjøre karaktersystemet logisk og rettferdig.

Jeg innser at det fort kan oppfattes urettferdig. I vår akademiske tradisjon kan de som ikke er så skoleflinke fort falle mellom stolene. Da gjelder det å verdsette de praktiske fagene og i det hele tatt ha et system og et tankesett som verdsetter ulike ferdigheter og evner.

I det siste har jeg virkelig verdsatt personer som har praktiske yrker. Jeg har sett hvordan håndverkere har tatt jobben sin på alvor og brukt nøyaktighet, kraft og tålmodighet i nitidig praktisk husbygging. Jeg vil helst ikke ha en paragrafrytter til å flislegge badet mitt. Det går fortere med en nevenyttig murer. Heldigvis.

Nå er det et nytt semester. Noen begynner på ny skole, noen starter utdanning, noen har fått ny jobb, mens en del bare fortsetter. Men alle har forhåpentligvis ny giv og en frisk innstilling. Forventningene kan være så ulike, og det største presset kommer som regel fra en selv. Et visst press gir som regel en positiv effekt, men for mye av det gir stress. Det gjelder å gjøre sitt beste. Jeg tror alle trives når de får brukt evnene sine og vist hva man
er god for.

Paulus skrev denne instruksen til de som var slaver;
Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker.

Bibelref; Kol 3,23