Hvis Gud var en av oss?

”Da ville han puttet på mer vekter,” tenker jeg. Treningsinstruktøren synger med på den kjente låten til Joan Osborne; ”What if God was one of us! Just a slob like one of us. Just a stranger on the bus..” Ingen av oss synger med. Vi skjærer grimaser. For en meningsløs aktivitet på en lørdags formiddag; legge vekter på en stang og jobbe på spreng i en time. Vi burde heller vært i skogen og hugget ved.

Hvis Gud var en av oss? Han hadde tatt alle vektene, og likevel hadde han orket mer. Jeg gløtter på mine treningsvenninner. De har relativt uvennlige ansiktsuttrykk akkurat nå, og møter vi blikket kommer det et oppgit geip og et påfølgende stønn. Det gjør nok godt. Vi blir superfine, sterke og skyver aldringen foran oss med flere tiår. ”And yeah yeah God is great. Yeah yeah God is good.”

I den varme, behagelige dusjen etterpå tenker jeg på dette. Tenker på at Jesus faktisk sa at vi skulle komme til han med alle vektene. Jeg kan komme med det jeg bærer på. Jeg kan slenge det fra meg, slippe det ned og ta en varm dusj. Jeg blir oppmuntret av sannheten i dette, at uansett hvor tunge byrdene er, uansett hvor lenge jeg har båret på de, uansett hvor fast de sitter, så kan jeg lempe de av. Men det hender vektene sitter litt fast. Stangen presser ned i skuldrene og har nesten blitt en del av kroppen. Jeg mangler kraft til å løfte de ned. Noen må tre støttende til og hjelpe å ta vekten av.

”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.”

Vektene dundrer i gulvet.

Bibelref; Matt 11,28

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *