”Er du konkurransedrevet?”, ”Hvordan takler du stress?” Spørsmålene hagler i personlighetstesten. All verdens vinklinger for å sjekke om man har sosial intelligens, omtanke for andre mennesker, er perfeksjonist, drevet av behovet for å ha innflytelse, om man håndterer uforutsette problemer.

De fleste liker å snakke om og analysere seg selv. Nylig ble jeg intervjuet av en person som i løpet av møtet klarte å fortelle mye om seg selv. Jeg gikk ut av døren en smule undrende til hvorfor jeg nå visste så utrolig mye om ekteskapet til den som hadde intervjuet meg.

Vi er oss selv nærmest. I konkurranse med andre mennesker vil vi vinne. De fleste vil vinne. Mitt store spørsmål i den forbindelse er om det er nødt til å gå utover andre mennesker. For de som er mer lagspillere holder det gjerne å være på det vinnende laget, eller kanskje være den som virkelig har hjulpet vinneren. Vi vinner sammen. Tilhørighet.

Konkurransedrevet eller ikke; Vi er født vinnere. Først overlevde vi fødselen. Deretter er det mange som har hjulpet oss frem i de ulike prestasjonene. Noen ga oss mat i starten, noen lærte oss å klappe og vise hvor sterke vi var. Vi fikk hjelp til å lære å gå og sykle. De fleste lært å lese og skrive, lærte å tilegne seg kunnskap og formidle kunnskap. På ulike
måter lærer vi hvordan vi kan prestere og vinne på alle livets områder.

”Nå ble det en strid mellom dem om hvem som skulle gjelde for å være den største. Da sa han til dem: ”Kongene er herrer over sine folk, og de som hersker over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den
yngste, og lederen skal være som en tjener.”