Med eller uten lyd

For noen år siden skulle jeg legge noen barn for første gang. Det vil si; de hadde blit lagt  mange ganger før, men det var første gang jeg skulle legge dem. «Skal jeg synge for dere?» spurte jeg og forberedte meg mentalt på å dra på med en låt fra mitt begrensede godnatt-sang-repertoar. «Du kan synge inni deg.» fikk jeg beskjed av fra 4-åringen. Jeg mistet all frimodighet og lot være å synge. De sovnet greit likevel, heldigvis.

Kan man synge inni seg? Kanskje. Kan man be inni seg? Definitivt. Kan det være nødvendig å lage lyd noen ganger? Jeg tror det. Jeg tror vi kan bruke hele registeret for å bli hørt. Gud ser til hjertet, og han hører det stilleste sukk og de mer frimodige ytringer, såvel som høylydte rop.

Det viktigste tror jeg er at vi faktisk påkaller Gud. Bibelen er tydelig på at han vil ha en invitasjon. Noen ganger sier folk noe sånt som; «Han vet hvor jeg bor, Gud. Han kan snakke til meg hvis han vil.» Bibelen forteller oss at han ønsker å snakke til oss, at han også gjør det. Men der er også en tydelig utfordring til oss om å påkalle han, invitere han og søke hans nærvær.

«Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt!» (Sal 105,4)
«Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær!» (Jes 55,6)
Jesus sa:
«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.» (Matt 7,7-8)

Er han kjip? Gjør han det vanskelig for oss? Er det hele et system hvor vi må mase for å i det hele tatt bli hørt? Jeg tror ikke det. På en forunderlig måte har Gud gjort det slik at vi kan være med på å påvirke utfallet av en sak, eller at vi faktisk gjennom bønn kan oppnå resultater som vi ellers ikke hadde nådd. Det er åpenbart ingen automatikk i det, og de som har forsøktå behandle Gud som en cola-automat, har også tatt feil. Bibelen er tydelig på at Gud vil ha med oss å gjøre – og at han faktisk elsker oss mennesker. Men for å i det hele tatt kunne ha innvirkning og innflytelse, må det kommuniseres og kommunikasjonen bør gå begge veier.

Så hvorfor lager vi lyd? Personlig opplever jeg at det er lettere å uttrykke seg hørbart eller skriftlig enn å bare tenke tanker inni seg. En slags meditativ innlevelse har definitivt også sin plass og har noe for seg, men jeg vil aldri slutte å be hørbart hvis jeg har muligheten til det. Det gjelder også når jeg er alene. Det klarner tankene, hjelper meg å fokusere og plutselig hører jeg hva jeg selv ber. Sammen med andre har jeg også gleden av å bli inspirert av andres bønner, kjenne samhørighet og enighet når vi faktisk uttrykker det hørbart for menneskeører.

Det viktigste er likevel ikke hvor mye lyd som lages, men at vi faktisk ber og uttrykker det som vi har på hjertet. Og når Bibelen sier at vi skal be, lete, banke på og søke, så tror jeg det er en tydelig oppfordring til faktisk å gjøre akkurat det.

Så derfor sier jeg: Ikke gi deg. Han liker å høre fra deg.

 

Den daglige bloggen har hatt sin tid. I midten av oktober 2011 hadde jeg fullført ett år med skriving. Ca 300 ord hver dag. Det blir 100.000 ord. De fleste av de tekstene er tanker i hverdagen som de fleste kan kjenne seg igjen i på et vis. Nå finner bloggen en annen form. Det blir ikke daglige tekster. I dagene som kommer vil jeg skrive litt om bønn. Det ligger meg på hjertet. Hvis vi tror på en Gud, så tror vi også på en Gud som hører bønn. Hva betyr det? Det kommer jeg til å skrive litt om. Innleggene kommer ikke fullt så ofte, men blir til gjengjeld noe lenger hver gang.  
Annonser

Hvem ber du til?

«Jeg ber av og til.» sa Siv Jensen i et intervju i Dagens Næringsliv her om dagen. Hun er i godt selskap. Det er mange som sier at det ber til Gud innimellom. Når det røyner på. Når man er redd for at flyet skal styrte, kjenner noen som er alvorlig syk, bekymrer seg for tenåringen som ikke har kommet hjem i tide eller bare føler seg ensom og desperat.

Jeg har bedt ofte. Til tider mye. Jeg har på mange måter opplevd at Gud både svarer bønn og samtidig at han gir meg innspill til hva jeg skal be og hvordan jeg skal be. Det er et underlig samspill. Noen som underviser om bønn sier at det er dialog. Meningen er ikke bare at vi skal snakke til Gud, men at han også vil kommunisere med oss. Jeg har observert dette på ulike måter og erfart ulike aspekter av det. Og likevel kommer jeg stadig til kort. Jeg føler kontinuerlig at jeg har mye å lære og noen ganger kjenner jeg meg på bar bakke. Har jeg egentlig skjønt noe som helst? Hva er det egentlig å be – hvorfor trenger vi å be og hvordan skal vi be?

Bibelen er full av historier om folk som ber. Full av eksempler på at Gud svarer bønn. Full av bønner som vi kan ta fatt i og lære oss og et mangfold av erfaringer å ta med seg. Disiplene som fulgte Jesus hadde blitt opplært i denne tradisjonen. De hadde en tro på Gud. Og likevel sa de: Lær oss å be. Jesus lærte både de og de store folkemengdene å be. I Matteus 6 sier han dette:
«Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.»

Hvem ber jeg til? Jeg opplever at mine bønner blir preget av min forståelse av hvem jeg ber til. Til klarere bilde jeg har av hvem jeg ber til, til mer frimodige og tydelige blir bønnene. Det blir ikke lenger desperate rop ut i intet eller spørsmål som jeg ikke tror jeg får svar på. Det blir i større grad henvendelser som er tydelige og frimodige og som jeg vet jeg kan få svar på eller finne ut av.

Det første Jesus lærer oss i denne bønnen er at vi skal be til ‘vår far’. Han er en god far. Han bor i himmelen der bare hans vilje skjer. Det er det gode som skjer. Han ser oss. Han bryr seg. Han ser i det skjulte. Han ser det som er bak fasaden. Han forstår oss. Han aksepterer oss. Han sier at vi er hans sønner og døtre. Vi kan få ta del i det som er hans, det som er i himmelen. Vi kan be om at det samme skal skje på jorden, i våre liv.

Vi har ingenting å frykte. Vi har alt å vinne.

 

Den daglige bloggen har hatt sin tid. I midten av oktober 2011 hadde jeg fullført et år med skriving. Ca 300 ord hver dag. Det blir 100.000 ord. De fleste av de tekstene er tanker i hverdagen som de fleste kan kjenne seg igjen i på et vis. Nå finner bloggen en annen form. Det blir ikke daglige tekster. I dagene som kommer vil jeg skrive litt om bønn. Det ligger meg på hjertet. Hvis vi tror på en Gud, så tror vi også på en Gud som hører bønn. Hva betyr det? Det kommer jeg til å skrive litt om. Innleggene kommer ikke fullt så ofte, men blir til gjengjeld noe lenger hver gang.

 

Annonser

Når det stormer

«Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring…» Sangen fra søndagsskolen kverner i hjernen min. Jeg tenker på livets stomer. Jeg observerer mine venners stormer og reflekterer over mine egne. Tenker på hvor heftig livet kan være mange ganger. «Det er merkelig dette livet,» sier vi ofte. Når solen skinner og fuglene synger, kan livet nytes i fulle drag. Dessverre er det ikke alle som klarer det heller, men lar bekymringsskyer alltid henge i nærheten.

«Vi er som sommer og vinter. Hun er en sommerfugl.» Min gamle venn, snakket om seg og sin kone. Hun så lyst på det, mens han tenkte lett tunge tanker. Han dro på gamle historier og erfaringer og stadig fikk de spillerom i nåtiden. Han er død nå, men jeg har ofte tenkt på han og hans inderlighet, men de tunge skyene fikk ofte prege sinnsstemningen.

Når det stormer i livet, er det best å sitte stille i båten. Som barn lærte vi at bare en skulle reise seg i gangen om vi var ute i en liten båt. Det var viktig å holde stabiliteten ombord. Med litt bølger og vind blir det enda viktigere å forholde seg rolig.

De faktiske forhold i livet kan være dramatiske. Det kan oppstå situasjoner man ikke er forberedt på og hendelser man ikke var forberedt på å takle. Da kan det være avgjørende å holde seg i ro og la troen i hjertet komme frem. Vi er skapt for å tåle mye, vi mennesker, men vi er også skapt i en relasjon til en som er større enn oss – en som kan hjelpe når tankene blir uhåndterlige og uroen kommer. Med hans hjelp kan vi få det som Bibelen kaller et grunnfestet sinn.

«Du er sterk om jeg er svak, hjelper meg ta nye tak. Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring.» Fortsettelsen på søndagsskolesangen peker på hjelpen og hjelperen. Henviser til han som er sterkere enn oss. Han som er der midt i stormen. Han som kan stilne stormen.

‘Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»‘

Kråkenes fyr

Bibelref: Mark 4,37-40
Foto: Erlend Krumsvik, www.naturlegvis.no
Annonser

WYSIWYG

(Første gang publisert i denne bloggen 9.des 2010, på engelsk.)

For noen år siden lærte jeg akronymet som er mye brukt i software industrien, WYSIWYG – What you see is what you get; Det du ser, er det du får.

I programmering brukes uttrykket til å forklare at man under utviklingen kan se objektet vist nært opp til hvordan resultatet vil bli til slutt. Det du ser på skjermen skal være så nært resultatet som mulig hvis du skriver det ut eller publiserer det på web. Du kan for eksempel tegne en linje og få en forhåndsvisning, eller visualisere den før den er ferdig. Det skal gi et tydelig bilde av hvordan mottakerne vil komme til å oppleve det du produserer. Resultatet kan komme ut via en webside, et printet dokument eller en presentasjon. Teknikken er også brukt på teateret for å visualisere et show før det faktisk gjennomføres.

Mange mennesker er gode på mental visualisering. Jeg er ikke spesielt sterk i dette, men noen ganger kan jeg få en idè, et bilde eller en forhåndsvisning av noe jeg ønsker å oppnå. Veldig ofte kan det likevel materialisere seg ganske langt ifra den originale ideen. Det er for såvidt OK. Hvis du jobber med noe nytt, noe du ikke har sett før, vil der være en pågående prosess og utvikling til sluttresultatet er klart.

Når det kommer til åndelige ting, så finnes det allslags ideer i folks hoder; Hvordan ser Gud ut? Hvordan er han egentlig? Hva tenker han om oss?

Bibelen forteller oss at Jesus er ”Han er den usynlige Guds bilde,”.

Og apostelen Johannes som hadde en nær relasjon til Jesus, skrev:
”Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.”

Bibelref; Kol 1,15 og Joh 1,18

Frihet fra frykt

(Første gang publisert i denne bloggen 3.des 2010, på engelsk)

13.november 2010 ble Aung San Suu Kyi satt fri fra husarrest. 15 av de siste 21 årene hadde hun tilbrakt i husarrest i huset sitt i Burma. Time Magazine sitt novembernummer beskrev hennes historie og siterte hva hun sa i sin berømte ‘Freedom from Fear’-tale to tiår tidligere:
«It is not power that corrupts but fear… Fearlessness may be a gift, but perhaps more precious is the courage acquired through endeavor, courage that comes from cultivating the habit of refusing not to let fear dictate one’s actions.»
Fritt oversatt:
«Makt korrumperer oss ikke, men frykten gjør det… Fryktløshet kan være en gave, men motet man får gjennom påkjenninger og anstrengelser er kanskje enda mer verdifull. Det motet får man av å kultivere vanen av å ikke la frykten diktere ens handlinger.»

Jeg møter ulike typer utfordringer i livet mitt på ulike måter. Det tror jeg vi alle gjør. Der er ulike typer frykt og der er forskjellige måter å møte frykten på. Jeg kan være i mitt eget fryktfengsel, jeg kan ignorere frykten, jeg kan møte frykten åpent eller jeg kan kjempe for å overvinne den.

Gjennom øvelser og psykologiske teknikker kan vi være i stand til å overvinne spesifikk frykt, for eksempel frykt for edderkopper, fly, forpliktelser, sykdom – listen kan gjøres lang. Men som Aung San Suu Kyi sier;
‘Frihet er å ikke la frykten styre dine handlinger’.

Bibelen snakker mye om frihet og frihet fra frykt. Paulus skriver i et av sine brev:
«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.»

Bibelref: Gal 5,1

Prison break

(Første gang publisert i denne bloggen 2.des 2010, på engelsk)

I TV-serien Prison Break bruker Michael Scofield sine eminente ingeniørkunnskaper til å hjelpe sin bror ut av fengselet. Serien som beskriver Michaels sterke kjærlighet til broren er utrolig spennende. Lincoln gjør ikke de smarteste valgene og er absolutt ikke den snilleste gutten i klassen, men han er uskyldig. Michael er villig til å gjøre hva som helst for å få ham ut av fengselet.

Fenomenet fengsel er interessant. Jeg diskuterte dette med en advokat og innledet samtalen slik: ”Jeg tenker på hvordan det er å være i fengsel.” Min venn så på meg: ”Bør jeg bli bekymret nå?” Men temaet var ikke så mye hva du gjør for å komme i fengsel som hva som skjer med deg mens du er der. Der er jo klare fysiske begrensninger, men hva med de mentale?

Nylig ble den berømte bokseren Rubin Carter, ”the Hurricane”, intervjuet på TV om sin erfaring fra 22 år i fengsel: ”Jeg ble aldri en fange. Jeg ble aldri skyldig.” Til og med i isolat hadde han beholdt sine sivile klær på, og han hadde ikke firt på kravene for å få bedre behandling.

Hvis jeg er uskyldig, bør jeg oppføre meg som en fri person uavhengig av omgivelsene. Noen ganger tenker jeg at jeg er i mitt eget fengsel. Jeg burde innse at dørene står åpen og at jeg kan spasere rett ut.

Jesus gjorde alt for at vi skulle bli satt fri – han tok straffen for at vi skulle gå fri. Jeg trenger å ta imot det. Og jeg bør besøke de som sitter i slike fengsel slik at jeg kan vise de at dørene er åpne.

”Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme,
for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger
og frigjøring for dem som er i lenker.”

Bibelref: Jes 61,1

 

Førstevelgeren

«Førstevelger!»…»Andrevelger!» Jeg formelig hører mine klassekamerater fra barneskolen fortsatt. Vi sto på linje. Lagene ble stilt opp etter alle kunstens regler. De beste spillerne gikk først. Noen ble bare fordelt til slutt. Minst mulig urettferdig. Barnelogikk.

I dag snakket Rune Larsen om dette på radioen. Jeg hørte ikke alt han sa, men han fortalte om da han var barn og hvordan han opplevde å ikke være førstevalget i leken på fotballbanen. Barna gjør det samme i dag. De stiller seg på rekke, har førstevelger og andrevelger på plass, og så plukkes de ut, en etter en. Til slutt står det bare et par stykker igjen. De får aller nådigst en plass.

Det er en kjip følelse å ikke føle seg valgt. Det er en kjip opplevelse å aldri være førstevalget. Det er en kjip følelse å kanskje stå igjen til slutt. I den spesielle settingen som fotball er, er det jo bare et fåtall som er førstevalget. Det samme gjelder de fleste andre utvelgelser i livet. Mange kan ikke være først på samme tid.

Jeg senker skuldrene når jeg tenker på at det er Gud som er førstevelgeren. Jeg kjenner glede på innsiden når jeg forstår at Jesus kom for å vise oss at Gud har valgt oss først. Den som var tettest på Jesus og kanskje forsto han best, Johannes, skriver i sitt brev;

«Vi elsker fordi han elsket oss først.»

Det skjer noe når man forstår at man er elsket. Da kommer en underlig opplevelse av at man er førstevalget sammen med mange andre, på samme tid. I erkjennelsen av dette, forsvinner sammenligningen og stresset. Følelsen av å være valgt, utvalgt og ønsket, får erfaringene av skuffelse, sorg og nederlag til å smuldre opp og blekne.

Han valgte oss først.

Bibelref: 1Joh 4,19

Regissørens klipp

For noen år siden ble det vanlig å lage en ny type overgang mellom ulike scener i filmer eller TV-serier. Mens du ser en situasjon eller scene i filmen, kommer lyden av den neste. Du hører lydene før du ser hva som skjer.

Det hender at vi hører lyden av noe og fornemmer noe, før det faktisk skjer. Det trenger ikke være spesielt åndelige opplevelser, men det kan kanskje være elementer av åndelighet i det også.

Uansett finnes det overganger til nye scener i livet, som i enkelte tilfeller er velregisert og andre ganger skjer det ved tilsynelatende tilfeldigheter. Det er ikke alltid overgangene er like elegante, smertefrie eller så enkle og tydelige som en skulle ønske seg. Poenget er uansett at det er et sceneskifte. Kanskje finnes det parallelle historier, kanskje er det bare slutt på det gamle mens noe nytt tar over.

I fimens verden påvirker både regissøren, filmklipperen og redigereren hvordan det hele skal se ut til slutt. Opplevelsen av fremdriften i filmen vil være sterkt påvirket av klippingen og overgangene.

Er det slik at vi kan få se DVD-ene fra livet vårt når vi kommer til himmelen? Hvordan har det hele tatt seg ut? Hvordan var starten og slutten på de ulike scenene, hvordan ble overgangene? Hvilken bakgrunnsmusikk passer? Hva er klippet bort? Hva skulle jeg ønske var klippet bort?

I mange av salmene i Bibelen beskrives mye av dramaet i livet og hvordan Gud griper inn. Det viktigste er å vite at Gud har oversikt og kan hjelpe i alle typer overganger, kriser og drama:
«I din hånd er mine tider.»

Det er godt å kjenne han som kan påvirke regisseringen og også kan klippe bort ting.

Det er fantastisk at det hele kan ha en happy ending.

Bibelref: Sal 31,16

Livet er for kort

«Livet er kort» sier vi. Til eldre vi blir, ser det ut til at vi hevder dette oftere og ofter, og med større og større alvor.

«Livet er for kort til å …» Fyll inn det som mangler. Noen sier livet er for kort til å drikke dårlig rødvin, ha det kjedelig på jobben eller ikke gjør det man drømmer om. Det er muligens preget av vestlige luksusproblem å hevde noe sånt, men like fullt. Men erkjennelsen av at livet går fort og er kort, får oss noen ganger til å gjøre valgene utifra det vi vet at vi virkelig ønsker å prioritere.

Livet er for kort til å gå glipp av hva som er Guds kongstanke for oss. Tiden er for knapp til at vi skal gå glipp av hva det virkelig handler om.

Det flotte er at det går an å forstå hva som er Guds vilje. Det går an å forstå hvilken sammenheng vi står i og hva som virkelig er meningen med det hele.

«Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje.»

Dette kan leses som en moralsk formaning, eller det kan leses som dyp visdom som gir nøklene til et godt og lykkelig liv.

Min erfaring er at Bibelen er full av gode nøkler til å forstå både seg selv, andre og livet som sådann. Vi trenger kanskje ikke Bibelen til å forstå at livet er kort, men den kan virkelig hjelpe for å forstå hva vi skal gjøre med den tiden vi har er.

Livet er for kort til å ikke kjenne Bibelen.

Bibelref: Ef 5,15-16

Gullring i et grisetryne

«Hvis jeg ser trøtt ut, er jeg bare dårlig sminket.» En av mine gode venninner kom med denne kommentaren for mange, mange år siden. Jeg har sitert den som en klassiker siden. Snakk om å ha selvtillit og stor tro på eget overskudd og utseende.

Sminke kan gjøre mye. Det kan trekke inntrykket både opp og ned. Dårlig sminke kan medføre at man ser trøtt ut og det som verre er. God sminke kan gjøre det hele atskillig mer tiltrekkende. De som har greie på det, hevder at sminke skal fremheve det man allerede har – på en god måte. Det skal få en til å stråle og funkle. Slett ikke dumt.

Mange ganger kompenserer sminke for mye og er mer som kamuflasje. Ujevnheter, rynker og lignende skal dempes og skjules. Trøtthet, manglende interesse og kjedsomhet skal dekkes over. Før eller senere blir det avslørt. Det som skjuler seg bak sminken kommer frem. Maskene faller. Den usminkede sannhet åpenbarer seg. Hva skjer da?

Dette er ikke en forsvarstale for dårlig eller god sminke. Det er heller ikke et forsøk på å neglisjere eller undergrave verdien av god sminke. Jeg er for god sminke. Jeg er tilhenger av å se bra ut. Det betyr ikke at jeg alltid gjør det. Den usminkede sannhet får lov til å komme frem.

Jeg er imidlertid opptatt av helheten og den samlede verdien. Jeg ser nemlig at de eldre kvinnene som jeg beundrer blir vakrere og vakrere med årene, og sminken kan fortsatt være med – men det er ikke den det handler om når alt kommer til alt.

Salomo sa det sånn;
Som en gullring i et grisetryne
er en vakker kvinne uten vett.

Bibelref: Ordsp 11,22