African Beauty

We visited Dar es Salaam, Tanzania, my colleague and I, a few years back. ‘Now she is a beauty!’ my male colleague complimented the hotel’s business host. A tall, gracious African woman in a delicate business suit. We agreed she would be a good match for our co-worker back home.

I have been watching British Joanna Lumley’s travel show on TV. She follows the Nile, the longest river on the planet, from Cairo to its source in Rwanda. She crosses the vast area of the old Nubian kingdom that covered large areas in the Northern/Eastern part of Africa. In the middle of nowhere, in the desert of Sudan, she is making these statements observing people’s life there:
“I am not sure we got it right in the western world. – Not sure I want to live as simple as this. – But I am not sure we got it right.”
And when I hear the voice of a distinguished 65-year-old blond actress from UK reflect like this it makes me wonder. What should we do? How can we possible make our lives more simple, easy and straight forward? I just wonder.

And I am thinking about the beautiful people in this area. No wonder Moses fell for one of the Nubian women. In the book of Numbers in the Bible we can read the story of how his brother and sister reacted to this;
“Miriam and Aaron began to talk against Moses because of his Cushite wife, for he had married a Cushite.”

But God made it very clear:
“… my servant Moses;
he is faithful in all my house.
With him I speak face to face,
clearly and not in riddles;”

The African beauty gave Moses some trouble, but she was probably worth it.

Joanna Lumley following the Nile from mouth to source

Bible ref: Numbers 12
Annonser

Bit for bit

For de som husker tiden det bare fantes en TV-kanal i Norge, finnes det en felles kulturarv som gir mange gode assosiasjoner og referanserammer. Barne-TV, lørdagsunderholdning og detektimer har formet oss mer enn vi liker å tenke. Hvorfor er noen skeptisk til å kjøre inn i store garasjeanlegg? Derrick hadde mye skyting slike steder. Hvorfor vet vi hva  ”I dag skal vi se gjennom det buede vinduet” betyr? Vibeke Sæter tok oss med på fabrikkbesøk på Freia sjokolade og lignende. En hel generasjon har angst for Pompel og Pilt, men synger ”Puss, puss, så får du en suss” under tannpussen.

”Bit for bit” kom på slutten av 70-tallet. Roald Øyen prøvde å sette oss fast. Bilder ble vist, med små biter i gangen, og det var om å gjøre å finne ut hva man så. Senere har det blitt ”Beat for beat” og Ivar Dyrhaug piner oss gjennom evinnelige musikalske krumspring.

Jeg er glad det finnes flere kanaler. Jeg er mest glad for at det finnes en av-knapp. Men av og til er det fint å la seg underholde. I ”Bit for bit” fikk vi se biter det opplagt skulle være mulig å kjenne igjen. Gjenkjenning og referanserammer.

Jeg tror vi ser biter i det virkelige liv også. Noen biter ser vi hvor hører til. Noen biter har vi ikke helt forstått enda. Noen har sett det store bildet og har lett for å kjenne igjen bitene.

Jeg jobber med å forstå bitene. Noen ganger ser jeg de klart, og noen ganger ser jeg også det store bildet.

”Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.”

1.Kor 13,12
Annonser

Hvilepuls

Jeg skal ikke begi meg langt inn i den cardiologiske verden, men jeg finner det interessant at et godt trent hjerte har lavere hvilepuls enn et hjerte som ikke er så godt trent. Med sunn, riktig trening, faktisk hard trening, vil hjertekapasiteten øke. Som resultat vil hvilepulsen gå ned. Denne indikasjonen er så tydelig, at man måler hvilepulsen for å finne ut hvor godt trent man er. Et dårlig trent hjerte hviler ikke skikkelig under hvile.

Så da er det ikke nok å slappe av for å finne roen. Det er ikke nok å ligge på sofaen for å hvile tankene og hjertet. Kroppen forlanger faktisk å bli brukt skikkelig for å kunne hvile skikkelig. Jeg skjønner at jeg må slite for virkelig å finne freden og roen.

Bibelen har et bilde på hvile i historien om israelsfolket i ørkenen. Den munner ut i at de kom inn i et land hvor de fikk hvile. Da de kom inn i det landet, måtte de faktisk sloss for hvert sted de skulle bo på. Men de fant hvilen da de kom inn i det som beskrives som landet som ’flyter av melk og honning’. Historien har en åpenbar åndelig tolkning og en parallell i våre åndelige liv. Da de kom inn i landet, kunne de leve i dette;
”Så skal du legge den ned for Herren din Guds åsyn, og du skal bøye deg og tilbe ham. Du skal glede deg over alt det gode som Herren din Gud har gitt deg og ditt hus,”

I det nye testamentet sies det;
”La oss derfor ivre etter å komme inn til denne hvilen,”

Når du har kjempet gjennom noen barrierer og slitt opp noen bakker, kommer hvileskjærene og deretter hvilepulsen om natten og i pausene.

Da finner hjertet sin rytme.

Bibelref: 5 Mos 26,10-11 og Hebr 4,11
Annonser

Kulturmøte eller kulturkrasj

Nordmenn har alltid vært flinke å reise ut, og har erobret og plyndret på ulike måter opp gjennom tidene. Nå til dags er det kanskje ikke så mye blodige plyndringer, men vi snapper med oss det vi finner for godt; enten det er eksotiske treslag fra fjerne østen eller fantastiske oppskrifter på Pannacotta fra Italia.

Så lenge vi styrer kulturopplevelsen selv, føler vi oss trygge. Vi kan besøke grisefester i Spania eller dra på overnatting hos beduiner i ørkenen. Så snart de andre kulturene kommer utenfor gatedøren vår, blir det gjerne litt annerledes.

Å spasere en tur på Grønland i Oslo, kan være en eksotisk opplevelse for en vestlenning, kanskje også for en Oslo-vest-lenning. Men i stedet for å vise gjestfrihet, nysgjerrighet og by på oss selv, lar vi det heller bli et spørsmål om ytre symboler og tradisjoner. Hodeplagg? Smykker? Religiøse ritualer? Kanskje er det utydeligheten i vår egen gudstro og verdigrunnlag som gjør oss vaklende og usikker i møte med andre? Da kan det bli mer krasj enn møte, selvom det ikke var intensjonen.

Den kristne troen kommer egentlig fra en, for oss, temmelig fremmed kultur. Det er essensielt å forstå den jødiske kulturen for å kunne skjønne mye av det Bibelen forteller oss. Selvom jeg personlig opplever at det i varierende grad er nødvendig å bygge ned ulikheten mellom kulturene, er der uansett noe som dypest sett er viktigst; respekt og kjærlighet for hverandre.

Paulus levde midt i dette og uten å gå på akkord med sin egen tro, gjorde han følgende;

”For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven.”

 Foto: Jorunn Bjerga Rugland, www.jorunnsfoto.com
Bibelref: 1.Kor 9,20

Teori og praksis

Jeg har ikke formell pedagogisk kompetanse, men kan kanskje påberope meg noe pedagogisk innsikt. Mange års erfaring fra kursvirksomhet har lært meg ett og annet. Jeg ser i praksis at mye teoretisk kunnskap egentlig må testes i praksis. Når har jeg virkelig lært noe?

Som barn var dette fullstendig meningsløst. Hva var vitsen med å lære geometri for eksempel? Utenom at det appelerte til mestringsfølelsen for de som kunne løse oppgavene, så det ut til å ha liten praktisk betydning for oss.

”Tenk på alt som skal inn i de små hodene.” husker jeg min mormor sa og så på de små barnebarna sine. Hun visste litt om hvor mye vi måtte lære. Alt må læres. Og vi måtte lære mye som vi ikke skjønte vitsen med å lære. Der og da. Og kanskje aldri.

Da jeg var rundt 30 fikk jeg plutselig bruk for Pytagoras igjen. Jeg spadde frem det jeg husket om hypotenusen og katetene og regnet ut at jeg faktisk skulle ha plass til et skrivebord på det lille kottet. Jeg måtte ha rom til å snu det på plass. Jeg hadde bare målene fra IKEA og regnet ut diagonalen med stor overbevisning.

Noe gikk galt. Jeg må ha gjort en regnefeil, for bordet var for stort. Redningen ble et lite vindu som likevel gjorde det mulig å vri bordet rundt.

Noen ganger lar jeg kursdeltakere svette over oppgavene på egen hånd, slik at jeg ser at de klarer oppgaven i praksis. Da har man kanskje lært det. Kanskje.

Jesus brukte en gang en lignelse om en som bygde huset sitt på fjell;
”Hvorfor kaller dere meg ’Herre Herre!’ og gjør ikke det jeg sier? Den som kommer til meg og hører mine ord og gjør det de sier, jeg skal vise dere hvem han ligner.”

Bibelref: Luk 6,46-47

På ukjente stier

At jeg ikke er et utpreget rutinemenneske, kan gi spennende utslag. Sånn helt uventet:

Jeg så plutselig at det gikk en sti innover i skogen som jeg aldri hadde lagt merke til før. Automatisk forlot jeg grusveien og gikk innover skogholtet. Det viste seg å være mer som en kjerrevei. Musikken dunket fortsatt i ørene og selvom jeg sikkert bare burde nyte fuglesangen og stillheten, lot jeg meg bare drive av nysgjerrigheten og merket at jeg gikk nærmest målløst videre. Jeg visste ikke hvor jeg var på vei. Hvor ville denne stien føre meg? Den bare fortsatte, uten noe tegn til at den skulle stoppe eller svinge tilbake til det området jeg kom i fra. Det ble for dumt å snu til slutt. Sannsynligvis ville jeg snart komme til et eller annet sted. Kanskje ned til sjøen, eller kanskje til en gård? Etter retningen å dømme hadde jeg en viss formening, men den høye skogen gjorde det umulig å få noe oversikt.

Etter ti minutters tid, dukket det opp en steingard og noen hus. Noen hus i det fjerne, ga meg også en viss idé om hvor jeg var. Plutselig stemte alt. Jeg hadde kommet mye lenger enn jeg trodde,og var praktisk talt nesten hjemme. Jeg hadde funnet en helt ny vei. Det var tydelig en gammel sti, men den hadde vært skjult for meg.

Opplevelsen av å gå nye veier, er en spennende prosess. Underveis ser jeg nye ting, og selv om jeg ikke aner hvor jeg ender opp, er det sjelden jeg har blitt skuffet når jeg har kommet frem. Der ser jeg nye sammenhenger og får nye perspektiv.

Jeg ber som David;
”Herre, vis meg dine veier, og lær meg dine stier.”

Bibelref; Sal 25,4

From dust to dust

I have never really built anything of significance. I played with toys and built small things as a kid and even a small cabin. As an adult I have refurbished an apartment, helped others build their houses and then observed people build mine.

When you build something you know how it is fit together. You know about all the bits and pieces, the foundation, the bricks, the walls. You know what’s behind the wall, underneath the paint and the tiles.

If things break you will know how to fix it if you actually have the knowledge about how it is built. As kids, especially boys will disassemble everything just out of curiosity. And afterwards they will sometimes never get it put together again.

The God who created us actually knows how we are put together. David wrote a psalm where he really acknowledges this;
“As a father has compassion for his children,
so the Lord has compassion for those who fear him;
for he knows how we are formed,
he remembers that we are dust.”

Genesis tells us that God created mankind;
“Then the Lord God formed a man from the dust of the ground and breathed into his nostrils the breath of life, and the man became a living being.”

And I go back to the psalm of David (number 103) and read out loud the whole thing. I just love it. Our bodies are for a short time, but our spirits are forever. In the meantime we can get insight in all the bits and pieces.

He knows how we’re put together and he knows how to fix us.

Energilekkasje

”Se, her har du synderen!” Bilmekanikeren legger en liten stift på disken. Jeg er glad for at det var så kjapt og rimelig å fikse. 200 kr for å få et tett dekk og slippe å bekymre seg for at man plutselig er helt på felgen, er greit.

”Du har ikke så mye energilekkasje,” påsto en venn av meg for litt siden. Jeg oppfattet at han målte sitt energinivå med mitt og at han fant årsaken til at jeg tilsynelatende orket mer, rakk over mer og ville enda mer en han. Ikke vet jeg, men kanskje hadde han rett. Kanskje noen har mer energilekkasje.

Psykologstudentene lærer om hjernen, og de sier at hvis man har for mye å tenke på, så blir det helt enkelt vanskelig å konsentrere seg. Følelser, ting i underbevisstheten og åpenbare bekymringer kan tydeligvis forstyrre konsentrasjonen ganske kraftig.

Folk sier de er på felgen. Luften har gått ut. Hva er det som får luften til å gå ut? Det finnes åpenbart en lekkasje. Det finnes flere årsaker for lekkasje. Noen ganger er det ting som må fikses. Det kan være en liten ting som får stor effekt. Det kan være noe som ser ubetydelig ut, men som likevel er viktig. Og noen ganger er det kanskje veldig tydelig.

Johannes skriver:
«Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.  Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

Jeg bestemmer meg for gjør det jeg kan for å tette de små hullene og fikse de småtingene jeg blir gjort oppmerksom på.

her er synderen

Bibelref: 1.Joh 1,8-9

Nalle

Her om dagen ringte jeg en tidligere kollega som jeg ikke hadde snakket med på lang tid. Hun har en ledende stilling i en offentlig etat, og jeg hadde et faglig spørsmål til henne. Hennes første reaksjon var; ”Hallo! Det var lenge siden. Vet du, jeg tenkte nettopp på deg! Hvordan går det med Nalle? Lever han?” kom det på pent bergensk. Jeg begynte å le. ”Nei, han forsvant.” kunne jeg fortelle.

Det har begynt å bli en gammel historie. Det hele fant sted for rundt 10 år siden. Nalle var en liten bamse som stort sett bodde i bilen min. Både små og store hadde glede av han. Noen venner av meg bidro sterkt til at han fikk liv og det eksisterte både webside, epost og sms-er.

En dag forsvant han, under et arrangement på Storetveitmarken i Bergen. Han ble behørig etterlyst, både med plakater og annonse i avisen. Men ble aldri funnet. Og fortsatt er det folk som husker han. Jeg må le. Det var jo bare en liten, liten bamse. Noen skrev mail til oss og påsto at han hadde blitt sett på en fotballkamp i København. Hvem vet?

Jeg er glad jeg har mer liv i meg enn en bamse. Jeg er glad for at jeg aldri kan forsvinne, at Gud alltid vet hvor jeg er, hvor jeg skal, og at jeg hører til hos han. Han kjenner meg og han har gitt meg selve livet.

”For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir.  For hvert menneske er som gress og all dets prakt som blomsten i gresset. Gresset visner, og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid.”

Utklipp fra Bergens Tidende

Bibelref: 1.Pet 1,23-25

Leser Fanden Bibelen?

I min oppvekst fantes det bare en bibel. Bibelen med stor B. Ikke så mange andre gjorde bruk av ordet den gangen. Nå finner vi motebibler, softwarebibler, treningsbibelen og alle slags varianter av bøker som hevder å ha samlet all vesentlig informasjon. Til en bibel. Der du finner svaret.

Jeg lurer litt på om Fanden leser Bibelen. Om han med stor F leser boken med stor B. I så fall bør alle vi andre gjøre det også. Mitt inntrykk er at bibelkunnskapen er bra i den eldre delen av befolkningen, mens de yngre helst kan tegneserievarianten. De unge har sett filmen, kanskje filmen om Josef eller ”The Passion of the Christ”. Min påstand er at boken er bedre, og at jeg må lese den selv.

Hver gang jeg dukker inn i av bøkene der finner jeg nye skatter. Nylig tok jeg fatt på noen kapitler som det er lenge siden jeg har lest. Jeg oppdager noe mer, jeg ser noen sammenhenger jeg ikke har sett før. Jeg får svar på spørsmål jeg har hatt lenge. Brikker faller på plass.

Noe er vanskelig å forstå. Det sier til og med en av forfatterne. Men det blir jo ikke mindre spennende å lese av den grunn. Jeg leser mye rart, men jeg kommer alltid tilbake til Bibelen.

En etiopisk hoffmann var en gang på vei hjem fra Jerusalem. Han satt i vognen sin og leste fra en bokrull da en av apostlene var i nærheten:
’Filip sprang bort, og da han hørte at han leste fra profeten Jesaja, spurte han: ”Forstår du det du leser?” ”Hvordan skal jeg kunne forstå,” sa han, ”når ingen forklarer det for meg?” Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham.’

Jeg anbefaler å lese fortsettelsen.

Foto: Sverre H. Skilbreid
Bibelref: Apg 8,30-31