”Faktum er at hvis man klarer å løpe i høyhælte sko, kan man klare hva som helst.” skrev Sofi Oksanen i en kronikk i Dagbladet 8.mars 2011. Hun er finsk forfatter og svært forfengelig, i følge henne selv. I kronikken angriper hun den nordiske kvinnens praktiske påkledning.
Hun har et fantastisk poeng. Jeg løper gjennom avgangshallene på flyplassene – i høye hæler. Det er like før de gir meg spakene til flyet. Her om dagen foreslo jeg for min venninne at hun skulle dra på flyet i sjøstøvler. Egentlig bare for å få støvlene med. Vi lo av det. Det hadde aldri skjedd at hun hadde gått på flyet i støvler. Ikke jeg heller, for den saks skyld.
Men hvorvidt jeg tror man klarer noe, sitter i troen i hjertet, ikke i hælene. Det kan uttrykke seg på ulike måter i det ytre. Noen foretrekker sjøstøvler. De gangene jeg ikke har mot, styrke, frimodighet og vinnerholdning på innsiden, så gir det seg også uttrykk. Først og fremst gir det seg uttrykk i mismot, uklar tale og unnvikelse. Manglende frimodighet.
De gangene jeg har tro på at noe går bra, er det bare å gi gass. Da bremser jeg ikke, med unntak av de gangene jeg holder på å kjøre på eller over noen.
”Er Gud for oss, hvem er da mot oss?” skrev Paulus. Hvis jeg vet at Gud er med, da er det jo ingen grenser. Men tviler jeg litt på om Gud er med på greiene, da mister jeg motet, frimodigheten og trøkket. Men mener han alvor, så mener han alvor.
Noen kom til Jesus med en syk gutt en gang og lurte på om det var mulig for han å gjøre han frisk;
”Om det er mulig for meg?” svarte Jesus. ”Alt er mulig for den som tror.”