Med eller uten lyd

For noen år siden skulle jeg legge noen barn for første gang. Det vil si; de hadde blit lagt  mange ganger før, men det var første gang jeg skulle legge dem. «Skal jeg synge for dere?» spurte jeg og forberedte meg mentalt på å dra på med en låt fra mitt begrensede godnatt-sang-repertoar. «Du kan synge inni deg.» fikk jeg beskjed av fra 4-åringen. Jeg mistet all frimodighet og lot være å synge. De sovnet greit likevel, heldigvis.

Kan man synge inni seg? Kanskje. Kan man be inni seg? Definitivt. Kan det være nødvendig å lage lyd noen ganger? Jeg tror det. Jeg tror vi kan bruke hele registeret for å bli hørt. Gud ser til hjertet, og han hører det stilleste sukk og de mer frimodige ytringer, såvel som høylydte rop.

Det viktigste tror jeg er at vi faktisk påkaller Gud. Bibelen er tydelig på at han vil ha en invitasjon. Noen ganger sier folk noe sånt som; «Han vet hvor jeg bor, Gud. Han kan snakke til meg hvis han vil.» Bibelen forteller oss at han ønsker å snakke til oss, at han også gjør det. Men der er også en tydelig utfordring til oss om å påkalle han, invitere han og søke hans nærvær.

«Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt!» (Sal 105,4)
«Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær!» (Jes 55,6)
Jesus sa:
«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.» (Matt 7,7-8)

Er han kjip? Gjør han det vanskelig for oss? Er det hele et system hvor vi må mase for å i det hele tatt bli hørt? Jeg tror ikke det. På en forunderlig måte har Gud gjort det slik at vi kan være med på å påvirke utfallet av en sak, eller at vi faktisk gjennom bønn kan oppnå resultater som vi ellers ikke hadde nådd. Det er åpenbart ingen automatikk i det, og de som har forsøktå behandle Gud som en cola-automat, har også tatt feil. Bibelen er tydelig på at Gud vil ha med oss å gjøre – og at han faktisk elsker oss mennesker. Men for å i det hele tatt kunne ha innvirkning og innflytelse, må det kommuniseres og kommunikasjonen bør gå begge veier.

Så hvorfor lager vi lyd? Personlig opplever jeg at det er lettere å uttrykke seg hørbart eller skriftlig enn å bare tenke tanker inni seg. En slags meditativ innlevelse har definitivt også sin plass og har noe for seg, men jeg vil aldri slutte å be hørbart hvis jeg har muligheten til det. Det gjelder også når jeg er alene. Det klarner tankene, hjelper meg å fokusere og plutselig hører jeg hva jeg selv ber. Sammen med andre har jeg også gleden av å bli inspirert av andres bønner, kjenne samhørighet og enighet når vi faktisk uttrykker det hørbart for menneskeører.

Det viktigste er likevel ikke hvor mye lyd som lages, men at vi faktisk ber og uttrykker det som vi har på hjertet. Og når Bibelen sier at vi skal be, lete, banke på og søke, så tror jeg det er en tydelig oppfordring til faktisk å gjøre akkurat det.

Så derfor sier jeg: Ikke gi deg. Han liker å høre fra deg.

 

Den daglige bloggen har hatt sin tid. I midten av oktober 2011 hadde jeg fullført ett år med skriving. Ca 300 ord hver dag. Det blir 100.000 ord. De fleste av de tekstene er tanker i hverdagen som de fleste kan kjenne seg igjen i på et vis. Nå finner bloggen en annen form. Det blir ikke daglige tekster. I dagene som kommer vil jeg skrive litt om bønn. Det ligger meg på hjertet. Hvis vi tror på en Gud, så tror vi også på en Gud som hører bønn. Hva betyr det? Det kommer jeg til å skrive litt om. Innleggene kommer ikke fullt så ofte, men blir til gjengjeld noe lenger hver gang.  
Annonser

Hvem ber du til?

«Jeg ber av og til.» sa Siv Jensen i et intervju i Dagens Næringsliv her om dagen. Hun er i godt selskap. Det er mange som sier at det ber til Gud innimellom. Når det røyner på. Når man er redd for at flyet skal styrte, kjenner noen som er alvorlig syk, bekymrer seg for tenåringen som ikke har kommet hjem i tide eller bare føler seg ensom og desperat.

Jeg har bedt ofte. Til tider mye. Jeg har på mange måter opplevd at Gud både svarer bønn og samtidig at han gir meg innspill til hva jeg skal be og hvordan jeg skal be. Det er et underlig samspill. Noen som underviser om bønn sier at det er dialog. Meningen er ikke bare at vi skal snakke til Gud, men at han også vil kommunisere med oss. Jeg har observert dette på ulike måter og erfart ulike aspekter av det. Og likevel kommer jeg stadig til kort. Jeg føler kontinuerlig at jeg har mye å lære og noen ganger kjenner jeg meg på bar bakke. Har jeg egentlig skjønt noe som helst? Hva er det egentlig å be – hvorfor trenger vi å be og hvordan skal vi be?

Bibelen er full av historier om folk som ber. Full av eksempler på at Gud svarer bønn. Full av bønner som vi kan ta fatt i og lære oss og et mangfold av erfaringer å ta med seg. Disiplene som fulgte Jesus hadde blitt opplært i denne tradisjonen. De hadde en tro på Gud. Og likevel sa de: Lær oss å be. Jesus lærte både de og de store folkemengdene å be. I Matteus 6 sier han dette:
«Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.»

Hvem ber jeg til? Jeg opplever at mine bønner blir preget av min forståelse av hvem jeg ber til. Til klarere bilde jeg har av hvem jeg ber til, til mer frimodige og tydelige blir bønnene. Det blir ikke lenger desperate rop ut i intet eller spørsmål som jeg ikke tror jeg får svar på. Det blir i større grad henvendelser som er tydelige og frimodige og som jeg vet jeg kan få svar på eller finne ut av.

Det første Jesus lærer oss i denne bønnen er at vi skal be til ‘vår far’. Han er en god far. Han bor i himmelen der bare hans vilje skjer. Det er det gode som skjer. Han ser oss. Han bryr seg. Han ser i det skjulte. Han ser det som er bak fasaden. Han forstår oss. Han aksepterer oss. Han sier at vi er hans sønner og døtre. Vi kan få ta del i det som er hans, det som er i himmelen. Vi kan be om at det samme skal skje på jorden, i våre liv.

Vi har ingenting å frykte. Vi har alt å vinne.

 

Den daglige bloggen har hatt sin tid. I midten av oktober 2011 hadde jeg fullført et år med skriving. Ca 300 ord hver dag. Det blir 100.000 ord. De fleste av de tekstene er tanker i hverdagen som de fleste kan kjenne seg igjen i på et vis. Nå finner bloggen en annen form. Det blir ikke daglige tekster. I dagene som kommer vil jeg skrive litt om bønn. Det ligger meg på hjertet. Hvis vi tror på en Gud, så tror vi også på en Gud som hører bønn. Hva betyr det? Det kommer jeg til å skrive litt om. Innleggene kommer ikke fullt så ofte, men blir til gjengjeld noe lenger hver gang.

 

Annonser