Kongstanker

Hvis det faktisk er slik at Gud har skapt jorden og har en plan for alle mennesker, hva tenker han egentlig om oss? Liker han oss? Eller er vi en gjeng uskikkelige barn som han prøver å få orden på?

Når vi leser Bibelen finner vi mye som tyder på at vi ofte er på bærtur, men jeg finner også belegg for at Gud har stor interesse av å ha fellesskap med oss mennesker. Han har skapt oss til fellesskap, ikke bare med hverandre, men også med seg selv. Det er en temmelig underlig tanke for det moderne, intellektuelle menneske, men virkelig en refleksjon det kan være verdt å besøke.

David hadde følgende erkjennelse i en av sine salmer;
«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Du gjorde ham lite ringere enn Gud
og kronet ham med ære og herlighet.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter:»

Hva forteller dette meg? Det sier meg mye om at Gud har høye tanker om oss mennesker. Jeg er ikke særlig i tvil om at han er fortvilet over hvordan vi roter det til mange ganger, men over alt dette finnes det både en kjærlighet og en interesse som overgår min forstand.

Akkurat nå reflekterer jeg over hva dette kan bety for min relasjon til Gud. Er det faktisk sånn at han synes det er interessant hva jeg mener, tenker, tror og føler? Det er litt besynderlig, men det må være hele grunnen til at han har skapt oss som selvstendige individer med egen fri vilje.

Han er interessert.

Bibelref: Sal 8,4-7

Hjernekapasitet og tankekraft

Hvor stor prosent av hjernekapasiteten mener forskerne at vi bruker?

«Vi mennesker bruker bare ti prosent av hjernekapasiteten vår. Hvis vi hadde sluttet å gå på cerebralt sparebluss, hadde vi hatt et uant reservoar av tankekrefter. Kanskje vi til og med kunne bøyd skjeer?»
Sitatet er hentet fra en artikkel på Forskning.no, skrevet av Didrik Søderlind.
Hva bruker vi de andre 90% til? Jeg undres. Er det bare uutnyttet, eller har det en funksjon, og ligger det som en kapasitet som kan tas i bruk på en eller annen måte?

De fleste av oss kunne nok utnyttet hjernen bedre. De fleste av oss har sikkert godt av litt hjernetrim innimellom. De fleste av oss kunne hatt bruk for mer tid til refleksjon, meditative øvelser eller bønn som kunne åpnet nye områder – også i hjernen.

Jeg tror Gud har skapt oss slik vi er, og at han har gitt oss en hjerne for at vi skal bruke den. Det går an å bruke den på en både profesjonell, teknisk sett avansert og grensesprengende måte uten at det bryter med Guds plan om at vi skal tro på han.

«Som himmelen er høyere enn jorden,
er mine veier høyere enn deres veier
og mine tanker høyere enn deres tanker.»

Ser Gud ned på oss? Jeg tror ikke det. Jeg tror han respekterer våre tanker. Jeg tror han mener at vi skal bruke hjernen vår. Det er meningen vi skal forske og utvikle oss og stadig være i læring.

Troen sitter ikke i hjernen. Den sitter først og fremst i hjertet og i vår ånd, men det er ikke meningen vi skal skru av hjernen. Tvert i mot. Vi skal bruke den for det den er verd. Og det er bare å strekke seg – for hans tanker er enda høyere.

Bibelref: Jes 55,9

Salt er en god ting

”Jeg husker den gangen du laget ris som var altfor salt.” Mine tantebarn kommer nok aldri til å glemme det måltidet da jeg var litt for raus med saltet. Jeg håper selvsagt de tilgir meg, men det har tydeligvis gjort dypt inntrykk på dem. Snakk om å ødelegge en god middagsopplevelse.

For mye salt kan være uheldig og usunt. Men det motsatte er heller ikke et godt alternativ. For lite salt gjør det hele tamt, smakløst og kjedelig.

Det var Jesus som sa at ”Salt er en god ting,” Han gikk videre og sa;
”men når også saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med?”

Salt uten kraft er ubrukelig og blir rett og slett kastet.

Saltet var enda viktigere som konserveringsmiddel den tiden dette ble sagt, men det er fortsatt viktig i dag. Smaksmessig har det vært forsøkt å lage mange forskjellige typer salterstatninger eller kompensere med noe som gjør saltet overflødig. Svært ofte har erstatningene uheldige bivirkninger eller skadevirkninger, og noen ganger gir de bare en bitter ettersmak.

Jesus sammenlignet oss troende med salt – de som gir en smak av Gud og hans liv. Hvis de som har dette i seg, ikke lenger har denne kraften, blir de temmelig ubrukelige. Erstatningene smaker dårlig og gir dårlig langtidsvirkning.

Ekte vare skal smake godt og ha god effekt. Det fortjener de som skal spise.

Jeg tenker på hvordan jeg smaker. Har jeg god og riktig effekt? Jeg er vel ikke den rette til å bedømme det.

Men jeg vet i alle fall at salt er en god ting.

For lite salt?

Bibelref: Luk 14,34

Det er aldri for sent

Eller er det? Når er det for sent? Når er alt håp ute? Det hender vi gir opp før det er for sent bare fordi vi tror det er for sent. Jeg har mine klare oppfatninger av hva som er mulig og ikke. Det hender jeg får meg en overraskelse og det hender absolutt at jeg tar feil. Men som regel lar jeg meg begrense av naturlover, tidsaspekter, økonomomiske begrensninger osv. Selvsagt gjør jeg det. Jeg er et fornuftig menneske som har lært å forholde meg til livets harde realiteter.

Men hva skjer når jeg har med Gud å gjøre? Hva skjer når jeg forstår at han ikke har de begrensningene jeg har, og at han til og med er interessert i at jeg skal få oppleve noe av det som går utover mine begrensninger?

I hverdagen er det lett å se seg blind på den daglige dont. Hva nå det er for noe. Når det er fest er det bare fest. Så selv om jeg har forstått at Jesus viste oss at det går an å ta både hverdag og fest lenger, så er det enklest å bare holde lav profil eller senke forventningene til noe jeg er i stand til å fikse selv.

På Bibelen.no går det an å lese dagens bibelord. Om man ikke er en jevnlig bibellesende troende, går det likevel an å klikke seg inn og lese dagens bibelsitat. I dag kom disse refleksjonene som står over på grunn av at dette var dagens ord;

’Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: ”Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger!” …’

Det var ikke enden på visen.

Bibelref: Luk 8,49

Diamanter

For tiden holder nyfødtfotografering og babybilder på å ta fullstendig av. Nyfødte blir puttet i kurver og dandert med blonder, eller holdt opp mot lyset som små uskyldige valper og tatt bilder av. Det er uten tvil superstolte foreldre som sender disse bildene til avisene eller henger de på veggen.

Selvom noen foreldre er kule nok til å si at ikke akkurat alle nyfødte er smellvakre med det samme de ser dagens lys, så tror jeg nok de tenker det likevel. Stoltheten er til å ta og føle på. Problemene gjennom svangerskapet og smertene under fødselen kommer fullstendig i skyggen, og er helt irrelevant, i forhold til den store gleden de nå føler.

Jeg har gjennom livet lært at det er vanskelige prosesser og tider som ofte fører til de beste resultatene. Det ser kanskje ikke så vakkert ut med det samme, men det er likevel en seier når det er over. Det hender at smerten i slike overganger og tider er uutholdelig, men i det løsningen er på plass, vil takknemlighet og glede overskygge det hele. Underveis er det hele tiden mange muligheter tilå velge troens vei – velge å tro at Gud har kontroll, velge å tro at han har bedre oversikt enn oss.

«For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.»

Troen som fødes i slike prosesser er som diamanter i livet – uovervinnelige.

Wikipedia om diamanter:
‘Diamant er en form av karbon som oppstår ved stort trykk. Det er det hardeste av alle naturlige mineraler. Store og relativt rene diamanter er ettertraktede edelstener. Navnet kommer fra et gresk ord som betyr «uovervinnelig».’

Bibelref: 1 Joh 5,4

Prosesseier

Større selskaper og organisasjoner med respekt for seg selv har i dag folk som jobber med forretningsprosessene deres på en systematisk måte. Prosesser skal defineres, dokumenteres og aller helst forbedres og effektiviseres.

Ulike prosesser involverer ulike data, ulike personer og roller og gir ulike resultater. Samme hvor man begynner å analysere en prosess, vil man kunne ta stegene fremover eller bakover og beskrive hva som eventuelt er flaskehalser eller risiko underveis. Dette griper inn i det meste og kan i den forstand brukes til å beskrive hele forretningsdriften og all produksjon og drift.

Prosesseier er enheten som har som oppgave å bestemme eller endre prosessene. Forhåpentligvis skjer dette i tett samarbeid med de ulike personene som har ansvar på ulike nivå i organisasjonen.

Jeg prosesserer stadig nye tanker. Noen ganger er det slitsomt og frustrerende. Det hender også det er spennende. Som et utpreget ekstrovert menneske prosesserer jeg best i samspill med andre. Det kan også være slitsomt og frustrerende. Det er slett ikke alltid jeg får den responsen eller input jeg forventer. I enkelte tilfeller vil prosesseringen ta nye, uventede runder.

Til en viss grad eier jeg prosessene selv. Jeg er ansvarlig for mitt eget liv. Men heldigvis tror jeg på en Gud som kan hjelpe, og som til stadighet griper inn og hjelper i flaskehalser, vanskelige overganger og når det er full stopp.

«Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.»

Bibelen beskriver at vi mennesker trenger frelse og at det er noe som skjer stadig – ved at vi blir i stand til å ta i mot mer og mer av det Gud har å gi oss.

Han er prosesseieren.

Bibelref: Fil 1,6

Dømmekraft

’Mang slags’ kjærlighet var det en som snakket eller sang om en gang. Jeg tror at det definitivt er det mest populære temaet for skriving både av sanger, lyrikk og annen litteratur. Ofte er det inspirasjon til mye annet i livet også. Noen definerer kjærligheten i ulike kategorier eller typer. Andre er mer opptatt av å bare beskrive følelsene i seg selv. Jeg har mange ganger hevdet at kjærligheten er mer enn følelser. Ikke at det er noe helt annet, bare at det er mer.

I et av sine brev, skriver Paulus;
”Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, ”

Dette er jo interessant. Han snakker altså om at kjærligheten har kunnskap og innsikt, og at det gir dømmekraft. For at man skal kunne dømme ut i fra kjærlighet, må den ha kunnskap og innsikt. Det interessante er også at han faktisk ber for andre sin kjærlighet. Dermed går argumentet om at alt er opp til folk selv, fløyten. Hvis han gidder å be, er det klart det har effekt. Hvis han gidder å be om at kjærligheten må få innsikt, så er det klart at man kan bli en som tar gode beslutninger i kjærlighet.

I en tid der vi er svært følelsesstyrt og tilsynelatende kommer unna med det, tenker jeg at dette er en fin dimensjon. På en god måte kan forstanden få plass i et kjærlighetsdrevet liv. Kunnskapen går i takt med kjærligheten.

Å ha god dømmekraft, det å være i stand til å vurdere å gjøre gode beslutninger for seg selv og andre, må sies å være en god egenskap. At den kraften er kjærlighet, må være optimalt.

Bibelref; Fil 1,9-10

 

Absolutter

Finnes det absolutter? Helt sikkert. Men er det som vi regner for absolutt absolutt?

Nylig har forskerne funnet at det som kalles nøytrinoer skal ha overgått lysets hastighet. Det er så kontroversielt at de vil ha andre forskere til å se på det. Hvis det er tilfelle så vil det snu opp ned på mye av det som vitenskapen baserer seg på. Og med ujevne mellomrom skjer dette; at vitenskapen lærer nye ting og må etablere nye teser. Det er for så vidt ikke så mye dramatikk i det. Mye av teknikkene og verktøyene virker uansett.

Onsdag 5.okt 2011 skrev Kenan Malik, redaktør i Newsweek, en artikkel om dette i Bergens Tidende: ”Vi tyr til vitenskapen for sikkerhet. Vi er dømt til å bli skuffet. Vitenskapen som tro.” Her er litt av hans konklusjon: ”Men vitenskapelige innsikter er alltid foreløpig, alltid åpne for å forandres. Ikke i betydningen at alt er like gyldig, eller at vitenskapelige teorier ikke er mer enn ulike ”historier”. Men i den forstand at hele poenget med vitenskapen er å forbedre vår forståelse av verden kontinuerlig, noe som innebærer at man må være åpen for å innrømme at teorier kan være gale eller uferdige.”

Jeg innrømmer at jeg alltid har syntes at fysikk var litt vanskelig. Spesielt når de blandet matematikk inn i det, og det gjør de jo i alt. Matematikk aleine er greit, men når jeg skal regne ut sammenhengen mellom disse usynlige tingene går det i ball. Men det er ikke mindre viktig av den grunn.

Det interessante er hvordan vi mennesker forholder oss til verden rundt oss, og hvordan vi forklarer hva som er evig og ikke. Jesus har gitt en veldig tydelig melding;
”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.”

Absolutt aldri.

Bibelref: Matt 24,35

 

Hjelp underveis

“… Hold on – help is on the way. Stay strong. Help is on the way.”
Strofene er hentet fra en sang av Michael W.Smith, en verdenskjent kristen sanger. Hans tekster og sanger peker tydelig på hvor hjelpen kommer fra. Det virker selvopplevd. Mye tyder på at han har erfart Guds hjelp i livet.

Hvor mange av oss kan si det samme? Når kan vi peke oppover og si ”ja, jeg tror Gud hjalp meg i den eller den situasjonen”? De fleste strekker seg til å skylde på englevakt, flaks og tilfeldigheter. I særlig kritiske situasjoner hvor det likevel har gått godt, kan enkelte finne på å si; ”Det var ikke min tur denne gangen.” Er det en kø et sted? Finnes det en køordning?

Her om dagen satt jeg i telefonkø hvor det to ganger, i siste sekund, ble brutt før jeg kom fram. Da jeg endelig fikk kontakt, måtte kundebehandleren notere telefonnummeret mitt i tilfelle det skulle skje igjen.

Jeg tror ikke det er kø på linjen til Gud. Jeg tror han hører alt, hele tiden. Jeg tror han hører våre bønner. Bibelen er full av eksempler og løfter på det. Historien er full av bekreftelser. Mange, mange mennesker jeg har møtt i mitt liv forteller om det samme. Jeg kan også fortelle om det samme.

Det finnes en Gud som er nær og som både hører de stille sukkene og de høye ropene.

Når kommer hjelpen? I en gitt krisesituasjon er det mye som roer seg med en gang man vet at hjelpen er underveis. Troen på Gud gjør det samme – den gir en fullkommen fred når man bare vet at man vet at hjelpen er underveis.

”Han hører på de elendiges bønn og ringeakter dem ikke.”

'Det er best vi ringer etter hjelp.'

Bibelref: Sal 102,18

 

Kjærlighetstvang

Er det en selvmotsigelse? Kan kjærligheten innebære tvang? Jeg tenker ikke på tvangsekteskap (som for øvrig er noe annet enn arrangerte ekteskap). Jeg tenker på hva som driver oss mennesker til å gjøre det vi gjør. Hva er det som motiverer meg eller nærmest tvinger meg til å gjøre de tingene som koster litt ekstra? Er det ren kjærlighet, normal plikt eller sur plikt?

I ulike situasjoner har jeg evaluert mine egne motiver for de valgene jeg har tatt. Er jeg drevet av ren egoisme, tradisjoner, ytre press, forventninger og krav, eller kan det være at jeg har rent mel i posen? Jeg blir glad de gangene jeg med hånden på hjertet kan si at jeg er drevet av kjærlighet, omsorg for andre eller bare har en klar oppfatning av hva som er riktig.

Jeg tror vi er skapt til å leve i harmoni med oss selv, andre og Gud. Jeg tror at fred i hjertet er en bra ting. Derfor blir jeg litt trøtt av folk som hevder at gode gjerninger er egoistiske fordi det gir en god følelse. Det må da vel være bedre å både gjøre en god ting og ha en god følelse, enn å la være og bare ha en råtten følelse? Jeg er absolutt tilhenger av å ransake motivene, men jeg er tilhenger av at vi gir hverandre stort rom – rom til å leve og gjøre det som ligger oss på hjertet.

”For Kristi kjærlighet tvinger oss.”
skrev Paulus i en utlegging der han forklarer hvorfor de har gjort som de har gjort, fritt oversatt; hvis vi har oppført oss rart, så er det for Gud og har vi ikke det, så er det også godt ment.

Det er godt å bli tvunget av kjærligheten på innsiden.

Bibelref: 2.Kor 5,14