«Deg tenker jeg på med ujevne mellomrom og lurer på hvordan du har det.» Jeg har stoppet opp på min ferd gjennom det offentlige lokalet og møter blikket til kvinnen som står foran meg. Hun lyser opp, smiler og spør: «Hvorfor det?» «Ja, du er jo en av min ungdoms helter!» sier jeg.

Hun er verdensmester. Det er ikke tull en gang. En gang verdensmester alltid verdensmester, ikke sant? Og hun imponerte hele nasjonen den gangen hun var på høyden, inkludert meg. Jeg lar meg imponere av folk som er så dedikerte, fokuserte og som klarer å trene opp talentet sitt til å bli best. Rett og slett best, eller blant de beste.

Paulus sammenligner livet med et løp på en idrettsbane: ‘Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den!’

Livet er fullt av utfordringer og lange strekk, noen spurter, noen ganger stang ut og noen ganger mål. Gud har heldigvis gitt oss en del retningslinjer for hvordan det er lurt å innrette seg for å komme i mål. Paulus sammenligner også et annet sted livet med idrett og sier: ‘Og en idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen.’

I det jeg skal gå videre, sier verdensmesteren til meg: «Du får sende opp en bønn for meg, da, når du kommer på meg.» «Ja, det hører med,» smiler jeg, vel vitende om at livet ikke alltid er lett. Og det er det tydeligvis heller ikke for en verdensmester.