Nå kommer de forsyne meg med ny kunnskap igjen. Helt siden O-fag (O-fag, faktisk) i femte klasse eller noe sånt, har min forståelse vært at vi opererte med 4 smaker. Fire. Surt, søtt, salt og bittert. I tillegg kommer det at vi får allverdens kombinasjoner i form av smak og lukt. Det er nok å forville seg inn på et vinsmakingskurs, så skjønner man at man vet lite om hva som smaker hvordan.

Umami er nå introdusert også i den vestlige verden, og er aksepter som den femte smaken. Det er ca 100 år siden japanerne oppdaget denne smaken, men bare noen få år siden vi fikk vite om den. Noen beskriver smaken som ”saltsøtt” eller ”kjøttaktig”, og det er egentlig smaken av glutamat i det vi spiser. Det japanske navnet kan direkte oversettes med ”delikat” eller ”vidunderlig”.

Arne Brimi har kjørt i gang et eget smaksprogram for å få barn i skolen til å lære å kjenne smaker tidlig. Det kan komme godt med, for det er ikke så lett for oss som er vokst opp på pannekaker og Kerrs Pink å gjenkjenne skosåle og bjørnebær i en italiensk vin.

Jeg forbereder meg nå på en kulinarisk opplevelse. Jeg skal nok en gang innta et godt måltid som jeg forhåpentligvis kommer til å huske lenge. Gode smaker gjør inntrykk og gir velvære. Spesielle og nye smaker gjør også inntrykk, og nye kombinasjoner er inspirerende. Og i kveld skal jeg jakte på umami.

I salmene sier David: ”Smak og se at Herren er god.”

Smaker det likt for alle å erfare Gud? Hvordan smaker det, liksom? Min erfaring er at det kan være nye og spennende smakskombinasjoner, men at det alltid til slutt er ”seasoned just to my liking”.

Spice Market in Saana - Yemen