Det kan være svært irriterende å få en sang på hjernen. En eller annen strofe har bitt seg fast og dukker opp til stadighet, i dagevis kanskje. Når du akkurat har blitt kvitt den, så kommer den på radioen, eller du hører en i gangen som plystrer på nettopp den sangen. I disse juletider er der store muligheter for å få en eller annen musevise på hjernen.

Noen ganger får jeg lyst til å bytte hele platen. Når noen tanker har kvernet lenge nok rundt, kunne det vært utrolig praktisk. Jeg observerer meg selv ved å legge merke til hva jeg tenker på når jeg våkner om morgenen. I mange tilfeller er jeg lett å tolke. Jeg forstår hva som gnager i hjernebarken eller hva som foregår i følelseslivet. Og det som kommer ut i form av ord eller toner har en nær sammenheng med de tankene.

Jeg leste et intervju med Lars Lillo-Stenberg her om dagen. Han sa, i følge Dagens Næringsliv: «Ja, jeg føler i hvert fall en vemodig grunntone. Jeg tror den henger ved min stemme. Du hører noe trist i den. Antagelig er det en klang som kommer fra livet mitt.»

En venn av meg sa en gang: «Jeg føler på ensomheten når jeg våkner om morgenen. Det er det første jeg tenker på. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det.» Man kan vel være ensom både med og uten folk rundt seg? Er det mulig å skifte den platen?

I en av David sine salmer i Bibelen beskriver han hvordan han fikk hjelp fra Gud, og han synger:
«Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.»

Noen ganger kjenner jeg at det kan være på sin plass å kneble Trubadurix og synge en ny sang.

Snart sitter han kneblet under et tre.