”Hvem ligner hun på?” For første gang holdt jeg min venninnes barn i armene. Tre uker gammel baby. Umiddelbart diskuterer vi hvem hun ligner på. ”Hun har nesen til faren.” Mye mulig, men jeg har ikke sett faren, så det er vanskelig for meg å si. ”Jeg syntes jeg så det allerede på ultralydbildene.” Den nye teknologien er skremmende. Men det er det første vi ser etter når vi ser en ny baby. Hvem ligner hun på? Mange sier at babyen ligner mest på far i begynnelsen, og at det bør være slik for at far ikke skal lure på farskapet.

Jeg husker at voksne av og til sa at de kunne se hvem som var mine foreldre. De så hvem jeg kom fra. Jeg syntes det var helt utrolig. Jeg så ingen likhetstrekk. Som voksen ser jeg det, både hos meg selv og andre. Gjenkjenner utseendet, ansiktstrekk, kroppspråk, stemme og ulike egenskaper. Det er ikke alltid like tydelig, men det ligner. Og både som barn og voksne er vi opptatt av at våre foreldre skal vedkjenne seg oss, anerkjenne oss og være fornøyd med oss.

Maria hadde ikke sett Gud. Jeg lurer på hva hun så når hun så på den nyfødte babyen. Og hva med alle naboene som lurte på om han lignet på pappa? Kanskje Josef lurte på om Gud ville vedkjenne seg farskapet?

Matteus forteller hva som skjedde da Jesus som voksen ble døpt i Jordanelven:

”Og det lød en røst fra himmelen: ”Dette er min sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”