Jeg husker at jeg som ca 22-åring observerte en dame på ca 80 år som satt på huk ved vannkanten og skulle uti vannet. Vannet var kaldt og jeg kan huske at jeg gruet meg for å bade, men jeg kunne jo ikke være dårligere enn den gamle damen. Jeg tenkte også at hun var mykere enn meg der hun satt på beina sine.

For noen år siden ble en eldre dame i 90-årene intervjuet i lokalnyhetene på TV. Hun hadde blitt stoppet av politiet i Kalfaret i Bergen. Noen hadde ringt politiet da de så den eldre damen småløpe nedover gaten. De trodde hun hadde rømt fra gamlehjemmet. ”Jeg er ute og løper hver dag. Det er lettest å løpe nedoverbakke.” Politiet fikk seg helt sikkert en latter etter å ha kjørt opp på siden av den eldre damen og spurt hva hun skulle.

Noen ganger handler stivheten og manglende fleksibilitet mest om hva som er på innsiden. Det handler om hvordan man tenker om seg selv og andre. Noen ganger kjører man seg fast i noen formeninger og tanker om tilværelsen som blir lite fleksible.

Gud refset en gang folket gjennom profeten Jeremia:
”Men de ville ikke høre på meg og vendte ikke øret til. De gjorde bare nakken stiv og bar seg verre at enn sine fedre.”

Noen ganger blir man kantete og vanskelig å bøye og forme. Da finnes det også en lang rekke med unnskyldninger for hvorfor det er slik og hvorfor det er vanskelig å gjøre noe med. Tanker som at årene går, og sånn har det alltid vært, og ingen skjønner meg, og hva er egentlig vitsen, og alt det der.

Men når jeg ser sånne gamle damer som løper i Kalfarlien, så skjønner jeg at jeg tar feil.

Illustrasjon funnet på tilfeldig webside.