”Du bærer tungt!” Den eldre mannen smilte mot meg. Jeg kom oppover bakken med en bærepose i hver hånd. Det er en av de tingene jeg virkelig liker med Bergen. Folk snakker til deg. Ikke bare de narkomane eller turistene som lurer på veien. Vanlige, voksne folk. De slenger en kommentar eller kommer med en mer eller mindre saklig bemerkning. Mange ganger får de frem smilet hos hverandre, eller de stimulerer en eller annen kollektiv irritasjon.

En gang jeg kom gående gjennom kirkegården tidlig på morgenen, kom det to kirkegårdsarbeidere mot meg. Det var vinter og skikkelig ufyselig vær. Jeg hørte de sa til hverandre: ”Hon hakkje hue på seg.” Da de var nær nok, snakket de til meg; ”Du må ha hue på deg.” Jeg fikk meg en god latter og ble litt glad for den velmente omsorgen en tidlig morgen på vei til jobb.

Den gamle mannen så at jeg bar tungt. ”Det er god trening.” smilte jeg tilbake. Og i det vi hadde passert hverandre hørte jeg han si: ”Det er god trening, ja.” Og det var det. Vårt lille møte på Vettrelidsalmenningen.

Noen ganger kommer folk til å huske hva du sier til dem for resten av livet. Det kan være vel verdt å si noen ord en gang i blant. Et muntert blikk og en liten oppmuntring kan gjøre susen.

I Apostelgjerningene leser jeg om en dag Peter og Johannes skulle opp til templet og be. Da så de på en av tiggerne som satt der. Han var lam og satt der hver dag. Jeg tipper han husker det Peter sa resten av livet:
”Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn befaler jeg deg: Reis deg og gå!”

Tyvlånt stripe av Nemi fra Bergens Tidende.