Klokken er 04 på natten og vi er på vei hjem fra fest. Ikke nubbis om vi kommer opp bakken. Klink is. Bilen sklir nedover igjen. Bak oss har vi parkerte biler. Jeg går ut og står der i kjole, kåpe og støvletter. Står i snøen ved siden av veien og dytter bilen. Is med vann på gir lite friksjon. Herved bevist. Det regner og jeg blir våt. Sjåføren spinner. Betydelig. ”Vi trenger kjetting,” sier jeg. ”Men det har vi faktisk!” Boksen kommer frem og jeg åpner den.

Det er da den kommer; følelsen av utilstrekkelighet. Jeg løfter kjettingen ut av boksen, ser på den mens regnet pøser, og tenker: ”Dette forstår jeg ikke. Jeg klarer ikke en gang å tenke på det. Jeg ser at disse tingene skal festes på en eller annen måte. Men denne svære bilen, og meg i kort kjole, og regn, og klokken 04… Noen må bare fikse det.  Jeg vil hjem og jeg vil sove.”

Det siste døgnet har jeg hatt den samme følelsen i to veldig forskjellige situasjoner. Tanken om at dette er for svært for meg, og dette kan jeg faktisk ikke fikse, er noen ganger bare så påtagelig.

Men da kommer også troen på Han som sa at ingenting er umulig, og som laget en løsning som ingen av oss kom på. For vi greide det ikke. Det var umulig for oss å løse det. Vi klarte ikke komme på det en gang.

’Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke,
alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham,  – dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.’
sier Bibelen.

Vi kom oss forresten opp bakken den natten, men det var ikke min fortjeneste.