Jeg kjenner en bedriftsleder som hater middelmådighet. Han mener at vi altfor lett slår oss til ro med ting som ikke er god kvalitet. Han mener at vi skal stile høyere og at vi burde levere bedre. Han lever det ut i sitt eget liv og signaliserer tydelig hvordan han sikter mot god kvalitet, god standard og edle motiver. Og vi snakker ikke først og fremst om luksusvarer og show-off.

Dette fascinerer meg og inspirerer meg. Hvorfor skal vi ta til takke med noe som er middelmådig hvis vi kan levere noe som er eksellent? Det gir kanskje ikke samme utslag i mine valg og prioriteringer i livet som det gjør i hans, men selve idéen kjøper jeg altså.

I forskning har man et begrep som heter ’regresjon mot gjennomsnittet’ som er en slags forklaring på statistikk hvor tendensen viser at trendene skifter og at når noe har gått veldig bra, så går det tilsvarende dårlig neste gang. Eller i sammenheng med statistikk på høyden hos mennesker; at høye foreldre gjennomsnittlig får lavere barn, eller lave foreldre høyere barn. Begrepet brukes også i sammenheng med intelligens og arv; at mindre intelligente foreldre får barn som er mer intelligente enn de selv, og motsatt.

Det betyr kanskje at vi må være bevisst på hva vi vil, hvis vi vil at ting skal ha en annen utvikling, ellers sklir vi mot gjennomsnittet på en eller annen bedagelig og umerkelig måte.

I det som kalles Bergprekenen sier Jesus:
”Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,”

Ikke særlig middelmådig.