”Se på den reklameplakaten” sier min venn. Vi står på undergrunnsbanen i New York. ”Sånne ting kan vi ikke si i Norge.” De prangende ordene lyser mot oss. Vi er enig om at vi må bruke mer nøkterne ord i vår kultur. I alle fall om vi skulle oversette det direkte til norsk. En slik kommunikasjonsform fungerer dårlig i vårt marked.

Når jeg noen ganger blir provosert av amerikanernes store og ’glossy’ tilnærming til ting, så har jeg også reflektert litt over at de faktisk er ’oss’ bare etter noen generasjoner med velstand og store muligheter. De som emigrerte til Amerika var kanskje fattige, men de var fulle av håp, mot og overlevelsesinstinkt. De kom til et kontinent med store ressurser, og med mer eller mindre rettferdige metoder, skapte de seg en voldsom rikdom. Hva med oss i vår nasjon nå? Vi har hatt det ganske fett noen generasjoner nå. Har vi også blitt stor på det?

Men ordene kan jo likevel være riktige, men kanskje det er måten de blir sagt på som støter oss? For at jeg skal feste lit til ord og løfter som blir gitt, trenger jeg å tro på den som sier ordene. Jeg trenger å tro at vedkommende har makt til å gjennomføre det, har dekning for påstandene og kan dokumentere eller bevise ordene.

Hva hvis Gud sier noe? Det bør jeg ikke tvile på.

En dag møtte Jesus en kvinne som hadde vært krumbøyd og syk i 18 år:
’Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: ”Kvinne, du er løst fra sykdommen din.” Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.’

Det kommer helt an på hvem som sier ordene.