Jeg blir sliten av ord noen ganger, og av at noen snakker for mye og for lenge. Kom til poenget, liksom. For hvis poenget er godt og budskapet fantastisk, kan man kanskje bruke mange ord. Men hvis det står noen der som bare snakker og snakker og har masse ord, ja, så blir det litt slitsomt. Med mindre det er ordkunstneri man holder på med. Det kan jo være underholdende i seg selv. En av mine nevøer lekte seg med ord en dag. De hadde vært på Teknisk Museum med barnehagen. ”Teknisk Museum. Museteknisk Um. Umeteknus Isk. Museum Teknisk.” Han snudde og vrengte ordene og stavelsene. Det er bare å ansette han i Språkrådet med en gang.

Ellers kan buzz words som synergi, fokus, vinn-vinn situasjon og quick-fix bli underholdende hvis man spiller bullshit bingo. Noen skal ha lekt seg med det på kjedelige møter. Det består av en matrise med ordene fordelt i rutene, og deretter sitter tilhørerne og krysser ut ord mens de hører på foredraget. En smule avslørende for foreleseren blir det jo når noen plutselig roper ”bingo”, med mindre det faktisk var en del av opplegget.

Folk har nok til alle tider blitt litt slitne av å høre på noen av de religiøse lederne. Det var slik på Jesu tid. Folket lengtet veldig etter Messias og de var trøtt av å være undertrykt og manipulert av både romerne og de religiøse lederne. Ord var det helt sikkert nok av den gangen også.

Markus forteller i Det nye testamentet:
’De kom til Kapernaum, og da det ble sabbat, gikk han inn i synagogen og lærte folket. De var slått av undring over hans lære, for han lærte med myndighet og ikke som de skriftlærde.’

Det finnes ord jeg ikke blir sliten av.