Jeg går ikke i en kirke. Kanskje er det verbalt flisespikkeri, men jeg vil altså heller si at jeg er en del av en kirke, og at jeg er med og bygger en kirke. Det er selvsagt mulig å gå i en kirke også; gå på besøk eller ha det som en god vane å gå regelmessig. Men for meg gir det mer mening å være involvert.

Tilhørighet i et fellesskap er viktig for de fleste av oss. Kanskje det er viktig for alle mennesker. Hvis man liker seg på Fotballpuben, så er det ikke bare fotballkampene på skjermen som frister. Det er ikke bare halvliteren heller. Det føler jeg meg ganske trygg på.

Livet handler om å leve sammen.

”Ingen lever for seg selv,” sa biskop Finn Wagle gjentatte ganger i talen til Märtha Louise og Ari Behn da de giftet seg i 2002. Han snakket om å leve for hverandre, for den andre.

Historisk sett har det vært mange måter å organisere det åndelig fellesskapet og gudstjenestene på. Vi har mange varianter i dag også. Det er helt OK. Bibelen sier ikke så mye spesifikt om ritualer, men den sier mye om hva som skal karakterisere menigheten og hva som er hensikten med det hele. Jeg har privilegiet at jeg kan velge et menighetsfellesskap som er moderne, fritt og nyskapende og samtidig solid forankret i sannheten med stor S. Der får jeg utfolde meg, gi av meg selv og bli utfordret, oppmuntret og inspirert av fellesskapet.

Paulus også snakker om ekteskapet og menigheten i en salig blanding:
’Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den,’

Det handler om mennesker. Det handler om Gud. Det handler om felleskap.

Jeg liker tanken.

Foto: Erlend Krumsvik, www.naturlegvis.no