Folk glemmer det de bør huske og husker det de bør glemme. Hvem kjenner ikke panikkfølelsen når man har glemt noe viktig?

Nylig hørte jeg om en familie som glemte dåpsbarnet da de skulle i kirken. Det finnes en forklaring som handler om et barnesete, et sovende barn i dåpskjole, flere biler og en antagelse om at noen tok med barnet. Uansett, jeg ser for meg den panikkpregede stemningen i bilen da de kjørte en (1!) time tilbake for å hente babyen. Et typisk eksempel på noe man ikke bør glemme.

Det finnes bøker som skal hjelpe oss å huske bedre, men hva med en bok om hvordan vi kan glemme bedre?

Hva og når bør vi glemme? De tingene som er gjort opp, når noen har bedt om tilgivelse, når straffen er sonet, når det ikke er mer man kan gjøre, når man han snudd alle steinene. Da tror jeg det er på tide å la episodene, tankesettene, ordene og holdningene gli inn i glemselen.

Er det mulig på ordentlig? Jeg tror det handler om tilgivelse, valg og fokus. Bibelen sier at Gud kan glemme. Det han tilgir glemmer han. Fullstendig. Så da finnes det en bok om dette likevel.

”Kjærligheten gjemmer ikke på det onde.” skriver Paulus.

Jeg setter på en gammel slager med Joe Cocker og Jennifer Warnes (uten den rå, rustne stemmen til Cocker blir det for klissete) og gauler av full hals:

«Love lift us up where we belong
Far from the world below
Up where the clear winds blow

Some hang on to ‘used to be’
Live there lives looking behind
….
Love lift us up where we belong…»

Det finnes en tid for alt. Det finnes en tid for å glemme.