Som barn var det utrolig festlig med adjektivleken. Vi ramset opp en mengde adjektiv, laget en nøytral historie som beskrev de tilstedeværende og situasjonen vi var i, og så var det bare å fordele adjektivene tilfeldig på de åpne plassene. Til stor fornøyelse.

Som voksne er det en del som fortsetter med dette. De smører på med adjektiv for å understreke det man har sett og opplevd. Noen har et begrenset ordforråd, og det ender opp med en hel del ’ekstremt’, ’amazing’, ’ jævlig’ og ’kult’ og sånt. Hele tiden.

På Sunnmøre har de noen ganger sin egen vri. Jeg sier de, siden jeg forsøker å venne meg av med det. Hvis du observerer en eldre mann på Sunnmøre som spiser et godt måltid og du spør han om det smaker godt, vil han kunne prestere å si: ”Det er ingen usmak.” Han mener muligens at det er helt greit eller at det er helt fantastisk, amazing bra. Du kan ikke være helt sikker.

Er det mulig å utelate disse ordene og likevel bli imponert og overveldet av historien? Det skjer meg ofte når jeg leser bibelen. Historiene blir så overveldende i seg selv at adjektiv og adverb blir helt overflødig. Johannes var en av typene som fulgte Jesus. Når han oppsummerer historien, sier han:
”Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.”

Det sier litt om hvor mye de opplevde. Han brukte få ord på hver historie, så de bokrullene kan ikke ha tatt så mye plass. Men opplevelsen av alle de historiene tok nok mye plass. Hvis alt det skulle ned på papiret ville det nok ikke ha blitt plass til alle bøkene.

Tenk på det.