”Ha meg som forbilde!” Du er ganske frimodig hvis du sier den setningen. Det betyr at du tenker at du har skjønt noe. Du tror at det vil gå tilhørerne vel hvis de gjør som deg. Jeg har reflektert litt over hvordan vi er forbilder for hverandre.
Som eldste i en stor søskenflokk fikk jeg tidlig lære at sånn var det bare; jeg var et forbilde. De andre lærte av meg. De yngre søsknene begynner å gå tidligere, de forsøker å si de samme tingene, klatre like høyt i trærne, gå i de samme klærne. Det er nokså åpenbart at man som storesøster er et forbilde.
”Hæ, kan du det?” Firebarnsmoren så overrasket på 5 åringen som hadde lært å knytte skoene sine. Han hadde lært det av storebror. Mammaen var glad for at hun slapp å lære han det. Det er sånn det er. Vi mennesker er som apekatter. Ikke rart Darwin trodde at vi slektet på apene. Nå tror jeg ikke nødvendigvis at Darwin hadde rett i alt det han fant ut, men at vi ligner på apekattene av og til, det gjør vi.
Idrettsutøvere blir ofte spurt om dette; hva de tenker om at de er forbilder for de unge. Og idrettsutøvere har alltid sunne og friske tanker rundt det. De driver tross alt med idrett. Det er verre med neddopete musikere eller nakenmodeller.
Som voksne følger vi også eksempler. Jeg har noen forbilder. Faktisk ikke så mange. Jeg har tenkt gjennom det. Selvfølgelig. Det er en fin øvelse. Da merker jeg hvem jeg ser opp til og beundrer og hvilke idealer jeg har.
Det var Paulus som skrev ”Ha meg som forbilde!” Et annet sted i brevet sier han:
”Ha meg til forbilde slik jeg har Kristus til forbilde.”
Hei,
Egne meninger er bra. Attpåklatt er bra også 🙂
Takk for tilbakemelding og kommentar på bloggen. Jeg liker det. Litt trist å høre om dine negative erfaringer. Jeg har vel kanskje litt motsatte erfaringer når det gjelder gudsbildet og det jeg ble eksponert for når det gjaldt åndelig liv i barndommen. Likevel kan jeg si at verken barndommen min eller livet mitt har vært bare en dans på roser. Uten at det beviser noe som helst. Jeg har gjennom livet, egne erfaringer og diverse runder med min egen tro og opplevelser kommet dit jeg er i dag. Dette er noe jeg har lyst å fortelle litt om og dele med andre. Takk for at du leser og kommenterer. 🙂
Siri
Attpåklatt og egne meninger.
Mine søsken var 6, 8, 10 og 12 år eldre enn meg, men jeg så ikke særlig opp til dem av den grunn. Jeg hadde veldig tidlig mine egne oppfatninger av det meste, og her er et eksempel: Jeg var 5-6 år gammen og hadde fått mine første nye ski, det var søndag og et gnistrende flott skiføre. Dette hadde min eldre søster ingen forståelse for, og dro meg med til søndagsskolen mens jeg forgjeves prøvde å sette bukkebein. Jeg ble også truet med at hvis jeg ikke var snill gutt ville jeg ikke komme til Gud. Vi sang på søndagsskolen, og denne dagen sang vi: «Der hvor ingen roser visner, der hvor evig blomstring er.» Å hallo ! Ikke noe skiføre i himmelen, men masse tornekratt, noe jeg hadde stiftet smertefullt bekjenskap med et par ganger. Ingen hadde fortalt meg hvordan det var i himmelen enda jeg hadde mast om det, men nå hadde altså en som skrev sanger røpet noe, og jeg avgjorde der og da at heretter skulle ingen lure meg. Jeg antok at det var noe å finne i bibelen, og bad mor lese litt for meg fra den. Jeg nevnte ikke hva jeg var ute etter, for da kunne hun lure meg igjen, så hun valgte noe som hun antagelig mente kunne være ganske spennende – Jobs bok ! Å hallo igjen ! Var det slik Gud var. Tenk å drepe en hel familie unntatt far sjøl for å vise hvor mektig han var. Jeg tenkte at om min familie ble utryddet, ville det ikke hjelpe det spøtt om jeg fikk en ny. Det var den barnslige starten på en sterk tvil som i årenes løp fikk betydlig næring fra religionsforskere. Religionshistorie er utrolig interessant.