”Velkommen! Jeg gleder meg.” Mannen i kassen smiler. Jeg blir glad. Jeg har akkurat vekslet noen ord med butikksjefen på den kommende nærbutikken min. Butikken er svær, og jeg har akkurat gitt han et tips som jeg tenker kan hjelpe han å få flere kunder og fortalt han at jeg snart skal flytte inn i nabolaget. Jeg kommer nok til å føle meg hjemme på den butikken.

Etter noen år i Norges nest største by, kjenner jeg faktisk utrolig mange folk i denne byen. Innimellom får jeg samme følelsen som jeg hadde som liten når jeg gikk på butikken. I den lille bygden hvor jeg vokste opp, var det en selvfølge at man møtte kjentfolk på butikken.

”Det er litt som å komme hjem.” sa min søster. Vi hadde akkurat vært på en kunstforretning midt i Oslo. ”Det er sikkert fordi de er et eldre ektepar som driver den sammen, og at de er så hjertelige. Akkurat som å komme hjem.”

Jeg liker å høre til og føle meg hjemme. Jeg vet at det er en opplevelse eller følelse som Gud gir også. Mange som har skrevet åndelige sanger og salmer beskriver det på den måten; at det å komme til Gud er som å komme hjem.

I en av Jesus sine lignelser, forteller han om en far som hadde to sønner. Den ene tok med seg arven, dro ut i verden og kjørte livet sitt i grøften. Der begynte han å tenke på hvordan det var å være hjemme. Jesus illustrerer Guds holdning til en som vil komme hjem etter å ha vært på tur:
 ”Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.”