”Dunk…dunk!” To svake dunk hørtes. I speilet så jeg andemor og tre andunger gå videre. ”Å nei….!!!” Min søster som kjørte ble fortvilet. Men ulykken hadde vært uunngåelig. Vi lå i 100 km/t og endene beveget seg sakte på tvers. Lærepengen for andemor ble at hun krysser ikke to-felts motorvei i Jylland med 5 unger på fin rekke bak seg.

Det var jo ikke vår feil, men vi var lei oss langt nedover i Tyskland. Tenk å ødelegge en slik familieidyll. Ikke vår feil, men likevel skyldfølelse. Det er mange år siden nå, men jeg tipper min søster nesten kan bli lei seg ved å bli minnet på det den dag i dag.

Det finnes en innebygd samvittighet. Den justerer mye av det vi gjør i livene våre, eller hindrer oss i å gjøre noen ting. Så hender det at samvittigheten blir avstumpet. Noen ganger når jeg ser mennesker som ikke viser anger når de har såret et annet menneske, kan jeg tenke på dette. Barn lærer mye om dette gjennom ulike episoder, på skolen for eksempel. Det snakkes mye om mobbing, og da spilles det på disse strengene og forståelsen for hva man kan påføre andre mennesker.

Jeg ønsker fortsatt å være våken for dette. Jeg vil fortsatt kunne kjenne på dårlig samvittighet og la meg justere. Den kroniske skyldfølelsen og dårlige samvittigheten, den kan jeg slippe. Det er ikke ansvarsfraskrivelse, men det handler om at jeg kan gjøre opp for meg, få tilgivelse og at der er en som har tatt straffen for meg.

Bibelen sier:
”Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. For Kristus har i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud.”