Katten med støvlene. Jeg tenker på katten med støvlene. Av og til lurer jeg på hvordan hjernen min fungerer. Eller ikke egentlig. Den er full av skuffer og kommoder med tanker, tankerekker og assosiasjoner. Når jeg åpner en skuff, kommer det ramlende ut alle mulige koblinger til andre skuffer og seksjoner. Uansett. Hva var det katten med støvlene drev med?
Han hadde støvler. Han hadde unike egenskaper. Han jobbet for forandring. I den franske historien av Charles Perrault fra 1697 er katten nøkkelen til suksess. Selv om den bruker listige knep og juks, så får den saker og ting til å skje i historien.
Jeg tenker på syvmilsstøvler. Noen har kalt denne historien for ’Katten med syvmilsstøvlene’. Men det var egentlig en annen som hadde syvmilsstøvler. Syv skritt i slengen hadde vært noe.
Noen ganger skulle jeg virkelig gjerne sett at jeg hadde syvmilsstøvler. At prosesser gikk litt raskere. Hvis man vet hvor man skal og hva som skal til, så hadde det vært greit om det bare ordnet seg. Men mange ganger må jeg akseptere det: Ting tar tid og mennesker trenger tid. Endring tar tid. Modning tar tid. Søren óg.
”I fjor sto vi på kanten av stupet, i år har vi tatt et skritt videre.” skal FrP-politiker Petter N. Myhre ha sagt. Det viktigste er kanskje ikke hvor fort man går, men hvilken retning man går i. Hvor man er på vei.
Kong David sang:
”Han drog meg opp av fordervelsens grav,
opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell
og lot meg gå med faste skritt.”
Museskritt eller syvmilssteg. De små skrittene fører meg også i en retning.
Bibelref: Sal 40,3