Nå skyter de friske skudd, trærne. Livet presser seg fram. Sevjen har steget såpass i de vinterfrosne stammene at den har trengt seg ut i grenene, og de nye skuddene får varme og energi til å komme ut i lyset.

Det er ingenting som slår de lysegrønne bjørkeknoppene. De gir rett og slett nytt håp. Livet seirer. Nå kommer varmen. Det minner meg om 17.mai, morgensol, varme svaberg, lyse kvelder og alt på en gang. Håpet er lysegrønt, sier de. Det har sikkert sammenheng med dette. Jeg gidder ikke sjekke det en gang, men går bare ut i fra det.

Det er ingenting som slår et smil hos en som har vært lei seg heller, eller lys i øynene til en som har vært deprimert. Jeg ser det samme. Livet seirer. Det nye, friske livet bringer med seg nytt håp. Det er en ny tid.

Jesus sammenlignet det å få kontakt med Gud med å bli født på nytt. Det er en ganske dramatisk beskrivelse, men det peker på noe som må skje på innsiden av oss. Det som skjer på innsiden innebærer et nytt liv, som så spirer fram. En litt underlig kobling kanskje, men jeg ser en parallell mellom de grønne skuddene og det som skjer når en person har fått noe nytt på innsiden. Litt sånn som Paulus beskriver det;
”Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner.  For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.”

Så hvis sevjen har gjort jobben på innsiden, så kommer det friske skudd. Da blir det en ny vår.