Jeg ser for meg en kunstner som er skikkelig fornøyd med verket sitt. Tenk å ha laget et kunstverk som bare uttrykker akkurat det man vil, som har mangfoldet i fargene, beskriver liv og frihet, gir friskhet og liv til de som opplever det. En kunstner som er skikkelig fornøyd med det han har laget. Han signerer det, observerer det, viser det fram og lar flest mulig nyte det.
Ute i fine vårdager kan jeg sense dette i naturen. All fuglesangen som er som et orkester fra grytidlig morgen, alle fargene, friskheten og variasjonen i naturen. Plantene spirer, vokser og blomstrer. Menneskene utfolder seg og nyter skaperverket på fjellet, i skogen eller ved sjøen.
”Kom mai du skjønne milde” sang vi som små. Det var håp, glede og forventning i ordene og melodien. Og videre: ”Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så! Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!”
Og så skjer det. Våren er der. Naturen roper over seg av begeistring. Og vi kan nyt det. Vi kan leve i det. Vi kan la oss begeistre.
Jeg lar meg begeistre over kunstneren. Han som skapte det. Han som har satt det i system. Han som lar oss leve i det og utfolde oss i det.
‘Gud sa: ”Jorden skal la alle slags levende skapninger gå fram, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag.” Og det ble slik. Gud skapte alle slags ville dyr og alle slags fe og krypet på marken av alle slag. Og Gud så at det var godt.’
Skaperen og skaperverket.
Bibelref 1.mos 1,24-25
Det har jeg sunget i dag, og i går. To ganger i dag faktisk, første gangen i skogen. Jeg lar meg også begeistre over kunstneren, i dag over hvitveisene som er så utrolig hvite nå. De står liksom litt på tå og og rekker opp hånda og sier «se så fine og hvite vi er!» Og ingen av de er kliss like. Er det ikke sånn? Skaperen masseproduserer ikke. Og tenk på de skaperhendene! Skaper digre fjell og små sarte hvitveis.