”Hva motiverer deg?” Jeg får dette spørsmålet i blant. Noen ganger stiller jeg det selv også. Svarene varierer. Noen ganger virker de mer ferdigtygde enn andre ganger. Jeg tror vi noen ganger svarer det vi er vant til at andre svarer, eller det vi tror er riktig. De som virkelig reflekterer over egen motivasjon, gir gjerne lange svar.

Hva er det som motiverer meg til å stå opp om morgenen, ta en utdannelse, gjøre en jobb, reise et sted, ta kontakt med en venn, bruke penger på det jeg bruker penger på? Hva er motivasjonen? Jeg ransaker meg selv mange ganger. Er jeg drevet av ytre press, pliktfølelse, alminnelig folkeskikk eller har jeg en indre motivasjon, drivkraft og kontakt med mine egne mål og andres ve og vel.

Det varierer nok. Det varierer hvor bevisst jeg er på dette. Det varierer hvor mye det betyr også, for det er litt avhengig av situasjon, sesong og setting. Det finnes ting jeg bare gjør uten å egentlig være så opptatt av motivasjonen. Jeg kan drikke kaffe uten å tenke så mye over det, liksom. Jeg kan gå på jobb uten å vurdere om jeg faktisk er motivert. Det finnes gode vaner og det er ikke alt jeg behøver å revurdere. Ikke hele tiden.

Men det er godt å være motivert. Det er godt å kjenne at man er i kontakt med verdier og hensikt, og det er motiverende å kjenne at man blir motivert. Motivasjon avler mer motivasjon, tror jeg.

”Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!”
skrev Paulus. Han ville at de skulle sjekke om det som ble sagt og gjort hang sammen med de virkelige verdiene. Hva ligger under? Hva står øverst? Hvordan utarter dette seg? Hvordan fortoner det seg i dag?

Jeg kjenner meg motivert.