Når jeg er på reise blir jeg ekstra oppmerksom på hvor jeg kommer fra. Delvis fordi folk spør om det, men også fordi jeg blir nysgjerrig på de jeg møter. Akkurat nå er jeg i London, og da kommer spørsmålet hele tiden: ”Where do you come from?” Det er tydelig at jeg ser ut som jeg hører til et annet sted. Det kunne vel hende jeg bare hørte til i London?

Det virker som de fleste har en umiddelbar nysgjerrighet i forhold til hvor folk kommer fra. Det får meg til å tenke på hvor vi hører til. Mange ganger er det åpenbart et geografisk spørsmål, men noen ganger får jeg samme spørsmålet hjemme i Bergen eller Norge (ja, for det er to forskjellige ting), så vet jeg at det er mer et organisatorisk spørsmål. Altså vil de finne ut hvor jeg jobber, hvor jeg bor eller hvem jeg henger med. Hvilken sammenheng hører jeg til i? Hvilken familie kommer jeg fra?

For et års tid siden hadde jeg en besynderlig opplevelse da en fyr jeg hilste på i en bar plutselig påsto han kjente noen som lignet på meg. Det viste seg å være en av mine søstre. Det ga en ganske distinkt følelse av tilhørighet.

Jeg tenker også på hvor jeg hører til i den store sammenhengen. At vi tilhører Gud, er noe som han har funnet på. Heldigvis. Det betyr at han gir meg trygghet og tilhørighet i en verden som skifter og der relasjoner og familier kan gå i knas;
”Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.
Jeg har tegnet deg i mine hender,”