Ingenting er som å være i Bergen sentrum 17.mai. Dette året hadde jeg en frokostinvitasjon som medførte tidlig vandring gjennom Bergens gater. Festen var i ferd med å starte.

På veien møtte jeg slitne russ som fikk meg til å tenke: «Jeg kjenner at jeg har dusjet,» og synes litt synd på dem. Jeg møtte noen nysgjerrige turister som enda ikke var blitt trøtt av å se på bunadene, men sto med kameraenen klar for å ta bilder. Lite visste de at dette var bare begynnelsen, og at det var ingen grunn til å stresse med å ta bilder av bunadene. Minnekortene kommer til å bli fulle. På vei forbi Festplassen spilte korpset opp til «Nystemten» og en klingende bergensk mannsstemme ønsket lykke til med dagen fra rungende høyttalere. Noen av de festkledde menneskene så litt trøtte ut, og jeg slo fast at de kanskje snarere var på vei fra fest og ikke til fest. Jeg møtte et par unge menn med sleik, dress og kaker i hendene. På vei til fest. Definitivt. 

Snart var buekorpsene der og etterhvert selveste Prosesjonen og flaggtoget. Jeg sto på en trapp med noen flotte bergensere som kom med både hyggelige og syrlige kommentarer, akkurat slik det skal være. «Der er Brann! Det er god stemning i dag. Det var kjempestemning i byen i går.» Brannspillerne er observert i Prosesjonen. Det har jo ekstra hyggelig når de har vunnet.

«With God all things are possible. That’s what I believe.» sa Branns Kim Ojo etter en av de første kampene denne sesongen. Han har bibelsk belegg for å si det;
«Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»

Vi har et land og en nasjon det er verdt å være takknemlig for.

Sånt blir det også fest av.