Noen ganger er følelsen av å komme til kort overveldende. Det er mulig det egentlig er mange slike situasjoner, men det er heldigvis ikke så ofte det oppleves så ekstremt. Jeg kan føle meg skikkelig dum.

Å møte et menneske som har det vondt, kan være vanskelig: Å samtale med en venn som nettopp har mistet et barn. Å treffe en voksen mann som i dypeste alvor sier han skulle ønske han kunne tro på Gud, men ikke får det til. Å møte en person som er i dypt mørke på grunn av en bunnløs sorg. Å få vite om at noen har store problemer i ekteskapet, uten anelse om hvordan det kan løses. Listen kan gjøres lang, og jeg kommer til kort.

Jeg er ikke psykolog eller prest, så jeg har ingen intensjoner om å gå inn i alle de følelsesmessige irrgangene og løse noe. Jeg har bare et stort ønske om å være et medmenneske, om å kunne gi nye tanker og stille gode spørsmål; formidle tro, håp og kjærlighet.

Jeg føler meg altså liten, maktesløs og dum. ”Uansett hva jeg sier nå, blir det feil.” Den følelsen. Likevel er jeg sikker på at det verste jeg gjør er å stikke eller holde meg unna bare fordi jeg ikke vet hva jeg skal si.

”Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.” sier Bibelen.

Der finnes byrder i livet som er tunge å bære. Men det er helt utrolig hvordan det kan hjelpe at noen står med, vil være der og viser at de bryr seg. Jeg bestemmer meg derfor for å bare være tilstede, bli stående og lytte, selv om jeg kanskje ikke har noe å si. Gråte med de sørgende og le med de glade.