Nordmenn har alltid vært flinke å reise ut, og har erobret og plyndret på ulike måter opp gjennom tidene. Nå til dags er det kanskje ikke så mye blodige plyndringer, men vi snapper med oss det vi finner for godt; enten det er eksotiske treslag fra fjerne østen eller fantastiske oppskrifter på Pannacotta fra Italia.

Så lenge vi styrer kulturopplevelsen selv, føler vi oss trygge. Vi kan besøke grisefester i Spania eller dra på overnatting hos beduiner i ørkenen. Så snart de andre kulturene kommer utenfor gatedøren vår, blir det gjerne litt annerledes.

Å spasere en tur på Grønland i Oslo, kan være en eksotisk opplevelse for en vestlenning, kanskje også for en Oslo-vest-lenning. Men i stedet for å vise gjestfrihet, nysgjerrighet og by på oss selv, lar vi det heller bli et spørsmål om ytre symboler og tradisjoner. Hodeplagg? Smykker? Religiøse ritualer? Kanskje er det utydeligheten i vår egen gudstro og verdigrunnlag som gjør oss vaklende og usikker i møte med andre? Da kan det bli mer krasj enn møte, selvom det ikke var intensjonen.

Den kristne troen kommer egentlig fra en, for oss, temmelig fremmed kultur. Det er essensielt å forstå den jødiske kulturen for å kunne skjønne mye av det Bibelen forteller oss. Selvom jeg personlig opplever at det i varierende grad er nødvendig å bygge ned ulikheten mellom kulturene, er der uansett noe som dypest sett er viktigst; respekt og kjærlighet for hverandre.

Paulus levde midt i dette og uten å gå på akkord med sin egen tro, gjorde han følgende;

”For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven.”