Jeg liker ikke ordet selvledelse. Ja, jeg vet det er et anerkjent uttrykt, nærmest for et fag og regne, og at det en tid har vært hot innen ledelse. Men det er noe ved det som får meg til å føle meg tilsidesatt eller mindre respektert, eller et eller annet. Klarer ikke helt å sette fingeren på det. Kanskje er det bare at det virker som man er litt spaltet hvis man skal lede seg selv. Jeg er mest vant til at man leder andre eller leder ting. Jeg selv lever, tar meg sammen, utvikler meg, lærer meg ting og oppfører meg.
Men det er bare et ord, og jeg skjønner meningen og jeg er enig i behovet, betydningen og fokuset det gir i ledertrening. For å kunne lede andre, må du kunne lede deg selv. Så er det bare å sjekke om noen følger etter, da. Følger jeg etter meg selv?
Autentisitet er et annet uttrykk. Det henspeiler på ekthet, oppriktighet og ærlighet. Det ordet liker jeg. Det har godt innhold og det fungerer, selv om det nok må regnes som et fremmedord.
Nå kunne jeg hoppet bukk over dette flisespikket mitt og konsentrert meg om innholdet. Fokuset er integritet, selvledelse og autentisitet. Det kommer som et resultat av at man har gode holdninger og lærer seg å oppføre seg.
Jeg lar meg i dette oppmuntre av at Gud kommer meg til hjelp. Bibelen sier at det finnes noe som heter Åndens frukt – altså resultat av det Gud gjør i mennesker når mennesker lar seg påvirke av Gud;
”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.”
Selvbeherskelse? Hm.. det minner meg litt om selvledelse på et vis.
Jeg innser at jeg trenger hjelp.
Bibelref; Gal 5,22
Du fleipet kanskje? Å lede seg selv… da får man se om noen følger etter; en selv… Det er ikke alltid like lett å følge ens egne gode råd. – Du fikk meg til å tenke på denne teksten: http://www.bobdylan.com/songs/man-in-the-long-black-coat
For min egen del føler jeg ikke behov for å være noens leder, men hvis man har et kall til å være leder er man sikkert opptatt av om noen følger etter en. Jeg liker egentlig veldig godt å være alene. De jeg fulgte etter villedet meg på det groveste. Deres «Gud» som talte til dem, «Han» som ga dem rett til å kalle seg for «Guds profet og Guds profetinne», de hørte fra sin avdøde bestemor og far på kammerset. Resten snakket om det å være «radikal for Herren» og kjempet og ba i tunger så det gjallet mellom veggene mot «Pythons ånd», men selv samarbeider de den dag i dag med dem som tilber Moder Maria og ber til avdøde sankter. De kan kysse seg i «ledelsen» sin. Det hadde vært bedre for alle om de hadde latt være å «lede» så mange tusen mennesker inn i vranglære, både for andres og sin egen skyld. Men godt betalt får man sikkert som leder. Unnskyld meg hvis jeg noen ganger bruker et språk som høres krasst ut.