”Det er de første 50 årene som er verst!” Den eldre mannen slår latterdøren på vid vegg. Konen ler med. De har nylig feiret gullbryllup. Jeg uttrykker min beundring for bragden. ”Ja, det er ikke så mange som klarer det i dag.” De smiler og ler i solsteiken og har tatt seg en pause fra alt vedlikeholdsarbeidet på huset. Jeg slår av en prat i hagen deres. De forteller om huset og hvordan de skiftet kledning på det da de overtok. ”Jeg var jo bare 20 år.” sier konen.

De har vært voksne i 50 år, tenker jeg. Ekteskap, hus og ansvar helt fra starten av 20-årene. Vi vil liksom ikke helt følge den trenden nå for tiden. Folk kaller seg gutt og jente til langt opp i 60-årene. Hva er det for noe? Er det ikke ok å bli voksen? Ta ansvar? Det trenger jo ikke bli kjedelig av den grunn. Joda, mange blir kjedelige. Men det trenger ikke bli kjedelig. Trenger ikke.

Jeg tenker på hva som skal til for å bygge en relasjon og holde ut i så mange år. Hele livet, praktisk talt. Trygt. Positivt. Krevende. Slitsomt. Givende. Utviklende. Men det skjer ikke av seg selv.

Jeg har vært i mange bryllup, vært forlover noen ganger, toastmaster noen ganger, alminnelig gjest også selvsagt. Sett hvordan de starter med friskt mot. Sett noen slite underveis. Sett noen finne ut av tingene underveis. Sett noen gi opp underveis. Jeg beundrer de som bruker mulighetene og problemene til å utvikle kjærligheten. Lære seg å virkelig elske.

Livet er fullt av utfordringer. Å leve sammen med andre mennesker handler om å takle seg selv og om å takle andre. La seg forme.

Salomos ordspråk sier dette;
”Hus og gods er fedrearv, en forstandig kone er en gave fra Herren.”