”De æl ulettfældig!!” Den lille pjokken på snart 4 ropte mens han løp opp trappen. ”Du kan ikke r-en, men du vet liksom hva som er urettferdig.” tenkte jeg i mitt stille sinn. Barn synes ting er urettferdig. Urettferdig betyr bare at de ikke liker det man har bestemt, at de er uenig og at ting ikke går den veien de hadde ønsket. Eller det kan bety at noen andre har fått noe, som sikkert var rettferdig nok, men så lenge jeg ikke har fått det samme, selvom jeg kanskje ikke har bursdag eller noe, så er det urettferdig. Så det så. Ulettfældig!!

Tilsynelatende er det å være rettferdig det samme som å behandle folk likt. Men er det alt? Det beskriver at man får som man fortjener eller ikke får som man ikke fortjener. Men er det alt? I det norske språket og i dagligtalen har nok ordet mistet litt av sin kraft og betydning. I bibelsk forstand har  rettferdighet med liv eller død å gjøre. Å bli regnet som rettferdig er av avgjørende betydning. Rettferdighet betyr frihet fra straff, godkjentstempel og aksept.

Hvordan blir man rettferdig er da det store spørsmålet. Gjennom mange, lange historier og konkrete enkle eksempler demonstreres det med all mulig tydelighet at vi mennesker er ute av stand å gjøre oss selv gode nok og bli tilregnet rettferdighet av oss selv. Vi blir kort og godt ikke rettferdige i oss selv og det er skikkelig urettferdig! Ulettfældig!! Eller? Hvem har bestemt? Hvordan er det, egentlig?

’ Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
”To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller…’