For et års tid siden tok jeg en personlighetstest som fikk meg til å tenke. Jeg ble egentlig litt overrasket over min egen reaksjon. I utgangspunktet tenkte jeg at jeg var såpass reflektert og har diskutert mitt eget ve og vel, personlighetstrekk og oppførsel med så mange venner, familiemedlemmer og kolleger at jeg ikke kom til å oppdage så mye nytt. Men så var det kanskje det som var litt overraskende. Jeg oppdaget ikke noe nytt, men
jeg fikk forsterket noen av mine oppfatninger og antagelser om meg selv. Det hadde en litt merkelig effekt; det ble nesten litt krevende å forholde seg til. Det ble nesten litt sårt. Det som jeg visste var viktig for meg, slo ut som noe som var veldig viktig for meg. Og da gikk det virkelig opp for meg hvor viktig det faktisk var for meg. Jeg tror det må kalles en forsterket bevisstgjøring.

Dette er ikke tiden for å utlevere seg selv, men jeg kan kjenne at jeg har positive drivere i meg som jeg er glad for at jeg har, og som det samtidig kan være litt krevende å være preget av. Selvsagt kan jeg styre fokus selv, men dypest i hjertet finnes det noen grunntoner som uansett vil være der. Jeg kommer ikke fra det.

Kanskje er det noe av dette Paulus opplevde da han skrev;

”For Kristi kjærlighet tvinger oss.”

Det finnes noe som har blitt så viktig at det preger personligheten og oppførselen, og det slår ut i valg i livet og hverdagen.

Men god, real kjærlighetstvang kan være en god drivkraft.