I postkassen ligger avisene og et par brev. På forsiden av Dagens Næringsliv står det med feite bokstaver; ”Jeg greier aldri å betale”, ”- Fikk et skattekrav på 17 mill.” . Et av brevene er fra Kemneren. Det er det verste jeg vet; brev fra Kemneren. Det er sjelden oppmuntrende lesning.

I DN er det en politiker som har blitt siktet for grovt skattesvik og skylder avsindig mye penger og ikke ser noen løsning på hvordan han skal kunne betale og gjøre opp for seg. Han er betydelig verre stilt enn meg. Jeg har bare fått en purring fra skattemyndighetene – og har også heldigvis allerede betalt det jeg har blitt purret for.

Det finnes mennesker som har måttet få hjelp på grunn av for høy gjeld. Gjeldssanering må være både utrolig ydmykende og befriende på samme tid. Men det blir som et nullpunkt. Det er nok ikke noe godt sted å være.

I den åndelige verden beskriver Guds ord at vi har en gjeld som er umulig å betale. Skylden er for stor. Det er ikke mulig med egen energi, kraft eller ressurstilgang å betale seg fri. Selvom noen, også i den kristne tradisjonen, har forsøkt å lage et system for dette, så er det umulig å komme i balanse ved å betale avlat eller gjøre gode gjerninger. Det er umulig å kjøpe seg plass i Guds rike. Bibelen er klinkende klar.

Jeg kommer altså til kort. Et gedigent skyldbrev kommer i mot meg og jeg har ingenting å svare med.

”Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset.”

Det finnes en som har betalt prisen og gjort opp gjelden – en gang for alle – for alltid.

Kjøpt og betalt.