Makuleringsmaskinen går varm. Den trenger en pause. Jeg
benytter pausen til å bla igjennom flere permer. Femten permer blir til en. Mye
gammel dokumentasjon, kvitteringer og alskens papirer som jeg har slept med meg
i årevis går i papirsøppelet. Mye makuleres.

Det er fint å rydde i gamle ting, i alle fall hvis det er
mulig å kvitte seg med en del. Og det er jo overhode ingen som helst grunn til
å ta vare på kontoutskrifter, husleiekvitteringer eller timelister som er 8 år
gamle. For ikke å si 15 år.

Alt dette er historie. Gamle minner dukker opp. Mange spor
som kan følges: kundelister, mer eller mindre offentlige brev, telefonlogger
fra diverse perioder. Mye jeg definitivt har glemt for lenge siden, og det mest
er helt greit å ha lagt bak seg.

Det er ikke sunt å drasse rundt på gammel drit. Ikke ny
heller, for den saks skyld. Men da er det altså desto kjekkere å bli kvitt alt
sammen. Med en skikkelig makuleringsmaskin er det meningsløst å forsøke å
rekonstruere noe etterpå. Det er også svært lite sannsynlig at noen kan
misbruke de opplysningene som fantes der. Informasjonen er slettet.

Noen få ting samler jeg på. Litt nostalgisk er det lov til å
være. Kontrakten fra første bilkjøpet, første leilighetskjøpet. Sånne ting.
Ellers er det alt sammen foreldet og klar for å bli nytt papir, eller noe.

Det minner selvsagt sterkt om hvordan jeg noen ganger må
legge ting bak. Bestemme meg for at det ikke lenger har noen plass i livet.
Uoppgjorte ting må gjøres opp, før det kan glemmes. Men ellers er det mye som
bare kan gå i glemselens hav – på lik linje med hvordan Gud behandler oss;

”Så langt som øst er fra vest, så langt
tar han våre synder bort fra oss.”