«Førstevelger!»…»Andrevelger!» Jeg formelig hører mine klassekamerater fra barneskolen fortsatt. Vi sto på linje. Lagene ble stilt opp etter alle kunstens regler. De beste spillerne gikk først. Noen ble bare fordelt til slutt. Minst mulig urettferdig. Barnelogikk.

I dag snakket Rune Larsen om dette på radioen. Jeg hørte ikke alt han sa, men han fortalte om da han var barn og hvordan han opplevde å ikke være førstevalget i leken på fotballbanen. Barna gjør det samme i dag. De stiller seg på rekke, har førstevelger og andrevelger på plass, og så plukkes de ut, en etter en. Til slutt står det bare et par stykker igjen. De får aller nådigst en plass.

Det er en kjip følelse å ikke føle seg valgt. Det er en kjip opplevelse å aldri være førstevalget. Det er en kjip følelse å kanskje stå igjen til slutt. I den spesielle settingen som fotball er, er det jo bare et fåtall som er førstevalget. Det samme gjelder de fleste andre utvelgelser i livet. Mange kan ikke være først på samme tid.

Jeg senker skuldrene når jeg tenker på at det er Gud som er førstevelgeren. Jeg kjenner glede på innsiden når jeg forstår at Jesus kom for å vise oss at Gud har valgt oss først. Den som var tettest på Jesus og kanskje forsto han best, Johannes, skriver i sitt brev;

«Vi elsker fordi han elsket oss først.»

Det skjer noe når man forstår at man er elsket. Da kommer en underlig opplevelse av at man er førstevalget sammen med mange andre, på samme tid. I erkjennelsen av dette, forsvinner sammenligningen og stresset. Følelsen av å være valgt, utvalgt og ønsket, får erfaringene av skuffelse, sorg og nederlag til å smuldre opp og blekne.

Han valgte oss først.