Fra minus til pluss – 2

Det er kanskje 15 år siden jeg første gang tenkte at det hadde vært kjekt å ha et sitrontre. Treet jeg observerte den gangen bar frukt der det sto i kantinen, og jeg lot meg fascinere. I tillegg har jeg flere ganger beundret sitrontrærne i Italia. De bugner over av sitroner som italienerne bruker til alt mulig. Et sted jeg var på ferie fikk vi en bøtte med sitroner av naboene. Vi hadde ikke sjans til å nytte de den tiden vi var der. Min mor har et nesten religiøst forhold til sitroner. Hun mener det hjelper mot og for alt. Kanskje hun har rett. Jeg fant følgende beskrivelse på hvilke egenskaper og virkning frukten har:

«Sitronfrukten, og/eller den eteriske oljen som utvinnes av sitronskallet, er angitt å virke generelt styrkende, astringerende, blodstillende, antiseptisk, desinfiserende, bakteriehemmende, virushemmende, febersenkende, betennelseshemmende, antirevmatisk, styrker åreveggene og det perifere blodomløpet, neglestyrkende, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, leverstyrkende, avgiftende, rensende, avførende, urindrivende, urinsyredrivende, drepende på innvollsorm, blodrensende, immunstyrkende, blodsukkersenkende, blodtrykkssenkende, avkjølende, krampeløsende, bløtgjørende, insektbekjempende, kløestillende, konsentrasjonsøkende og prestasjonsfremmende. Sitron er en god antioksidant.»

For noen uker siden kjøpte jeg et sitrontre.
Jeg er ydmyk overfor oppgaven å skulle holde liv i dette treet. Fullstendig klar over at det egentlig klarer å vokse og bære frukt selv, vet jeg at vanning og gjødsling er helt essensielt. Der har jeg veldig dårlig erfaring. Problemet er at jeg glemmer det. Glemmer å vanne de grønne tingene i heimen. Selvtilliten på dette området er lav.

Ute i naturen er det knopper på trærne i disse dager. Bjørka har snart museører. Denne tiden minner meg om at livet bryter fram til tross for at det noen ganger ser temmelig mørkt og dødt ut. Løvtrærne har sett dø ut i månedsvis. Snøen, isen og regnet har dominert. Ingen tegn til liv.

Noen mennesker bærer på en drøm veldig lenge. Andre vet ikke helt hva de bærer på. Det kan se mørkt og dødt ut. Kanskje har det aldri vært antydning svar på ønsket eller den skjulte drømmen. Sitrontreet bærer frukt fra det er ca 15 år gammelt. Men da blomstrer og bærer det til gjengjeld frukt nesten hele året. På treet jeg har er der modne frukter og nylig var der blomster. Noen av blomstene har nå formet seg til små, grønne frukter. I toppen er der nye skudd.

Jeg vet at det livet Gud har gitt oss på innsiden også trenger næring. Jeg vet at jeg ikke kan kontrollere veksten fullt ut, men jeg forstår at det trenger næring. På utsiden kan det se temmelig dødt ut noen ganger.

Paulus hadde en erfaring av dette. Han beskriver hvem det er som skal ha æren for at livet virkelig vokser frem og bærer frukt:
«Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.»

Tid for å vanne sitrontreet…

Bibelref: 1.kor 3,5-7

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *