«Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring…» Sangen fra søndagsskolen kverner i hjernen min. Jeg tenker på livets stomer. Jeg observerer mine venners stormer og reflekterer over mine egne. Tenker på hvor heftig livet kan være mange ganger. «Det er merkelig dette livet,» sier vi ofte. Når solen skinner og fuglene synger, kan livet nytes i fulle drag. Dessverre er det ikke alle som klarer det heller, men lar bekymringsskyer alltid henge i nærheten.

«Vi er som sommer og vinter. Hun er en sommerfugl.» Min gamle venn, snakket om seg og sin kone. Hun så lyst på det, mens han tenkte lett tunge tanker. Han dro på gamle historier og erfaringer og stadig fikk de spillerom i nåtiden. Han er død nå, men jeg har ofte tenkt på han og hans inderlighet, men de tunge skyene fikk ofte prege sinnsstemningen.

Når det stormer i livet, er det best å sitte stille i båten. Som barn lærte vi at bare en skulle reise seg i gangen om vi var ute i en liten båt. Det var viktig å holde stabiliteten ombord. Med litt bølger og vind blir det enda viktigere å forholde seg rolig.

De faktiske forhold i livet kan være dramatiske. Det kan oppstå situasjoner man ikke er forberedt på og hendelser man ikke var forberedt på å takle. Da kan det være avgjørende å holde seg i ro og la troen i hjertet komme frem. Vi er skapt for å tåle mye, vi mennesker, men vi er også skapt i en relasjon til en som er større enn oss – en som kan hjelpe når tankene blir uhåndterlige og uroen kommer. Med hans hjelp kan vi få det som Bibelen kaller et grunnfestet sinn.

«Du er sterk om jeg er svak, hjelper meg ta nye tak. Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring.» Fortsettelsen på søndagsskolesangen peker på hjelpen og hjelperen. Henviser til han som er sterkere enn oss. Han som er der midt i stormen. Han som kan stilne stormen.

‘Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»‘

Kråkenes fyr

”Er du konkurransedrevet?”, ”Hvordan takler du stress?” Spørsmålene hagler i personlighetstesten. All verdens vinklinger for å sjekke om man har sosial intelligens, omtanke for andre mennesker, er perfeksjonist, drevet av behovet for å ha innflytelse, om man håndterer uforutsette problemer.

De fleste liker å snakke om og analysere seg selv. Nylig ble jeg intervjuet av en person som i løpet av møtet klarte å fortelle mye om seg selv. Jeg gikk ut av døren en smule undrende til hvorfor jeg nå visste så utrolig mye om ekteskapet til den som hadde intervjuet meg.

Vi er oss selv nærmest. I konkurranse med andre mennesker vil vi vinne. De fleste vil vinne. Mitt store spørsmål i den forbindelse er om det er nødt til å gå utover andre mennesker. For de som er mer lagspillere holder det gjerne å være på det vinnende laget, eller kanskje være den som virkelig har hjulpet vinneren. Vi vinner sammen. Tilhørighet.

Konkurransedrevet eller ikke; Vi er født vinnere. Først overlevde vi fødselen. Deretter er det mange som har hjulpet oss frem i de ulike prestasjonene. Noen ga oss mat i starten, noen lærte oss å klappe og vise hvor sterke vi var. Vi fikk hjelp til å lære å gå og sykle. De fleste lært å lese og skrive, lærte å tilegne seg kunnskap og formidle kunnskap. På ulike
måter lærer vi hvordan vi kan prestere og vinne på alle livets områder.

”Nå ble det en strid mellom dem om hvem som skulle gjelde for å være den største. Da sa han til dem: ”Kongene er herrer over sine folk, og de som hersker over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den
yngste, og lederen skal være som en tjener.”

”Da ville han puttet på mer vekter,” tenker jeg. Treningsinstruktøren synger med på den kjente låten til Joan Osborne; ”What if God was one of us! Just a slob like one of us. Just a stranger on the bus..” Ingen av oss synger med. Vi skjærer grimaser. For en meningsløs aktivitet på en lørdags formiddag; legge vekter på en stang og jobbe på spreng i en time. Vi burde heller vært i skogen og hugget ved.

Hvis Gud var en av oss? Han hadde tatt alle vektene, og likevel hadde han orket mer. Jeg gløtter på mine treningsvenninner. De har relativt uvennlige ansiktsuttrykk akkurat nå, og møter vi blikket kommer det et oppgit geip og et påfølgende stønn. Det gjør nok godt. Vi blir superfine, sterke og skyver aldringen foran oss med flere tiår. ”And yeah yeah God is great. Yeah yeah God is good.”

I den varme, behagelige dusjen etterpå tenker jeg på dette. Tenker på at Jesus faktisk sa at vi skulle komme til han med alle vektene. Jeg kan komme med det jeg bærer på. Jeg kan slenge det fra meg, slippe det ned og ta en varm dusj. Jeg blir oppmuntret av sannheten i dette, at uansett hvor tunge byrdene er, uansett hvor lenge jeg har båret på de, uansett hvor fast de sitter, så kan jeg lempe de av. Men det hender vektene sitter litt fast. Stangen presser ned i skuldrene og har nesten blitt en del av kroppen. Jeg mangler kraft til å løfte de ned. Noen må tre støttende til og hjelpe å ta vekten av.

”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.”

Vektene dundrer i gulvet.

Bibelref; Matt 11,28

Det finnes vel knapt et flauere TV-program. Jeg klarer meg lenge med reklamen for det. Ideen er muligens god, men å gjøre det til TV-underholdning sorterer nesten i kategorien sosialpornografi. Ikke vet jeg om noen blir inspirert av dette til å studere seg selv og andre i speilet, og vurdere å se det hele på en ny måte.

Å drømme at man plutselig sitter på skolen eller en konsert kliss naken, eller i en bar i pysjamasen er vel også et klassisk mareritt og vil i noen tilfeller avsløre frykten for å bli totalt avkledd og avslørt. De fleste kan sikkert fremkalle panikken i det man oppdager at man står der uten en tråd på kroppen, og at det er komplett umulig å få tak i noe å dekke seg med.

Nå når det blir kaldere i været begynner det også å bli flaut å bli observert i undertøyet. Noe som grenser til helt naturlig hvis det er over 30 varmegrader ute. Det er ganske fascinerende. Selvom vi føler at det er naturlig å kle av seg når det er varmt, må jeg si jeg fikk meg en støkk da jeg på vei hjem fra jobb plutselig møtte en godt voksen mann som spylte et fortau i en tett traffikert gate kun iført speedo. Jeg ble litt lattermild egentlig, og fyren var sikkert nærmere 70.

Naturistene hevder at det mest naturlige er å gå kliss naken. De fleste av oss vil synes at naturligheten blir en hemsko når det nærmest blir forbudt å ha klær på. Da blir jo nakenheten et fangenskap.

Uansett. Vi kommer naken inn i verden og kan heller ikke ta med oss noe når vi går herifra.

«Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for. «

En ulykke kommer sjelden alene, sies det. Mulig det er riktig, men kanskje er det bare en subjektiv opplevelse også; En litt sånn paranoid innstilling til livet. Men hva med hell og lykke – gjelder det samme for suksess og fremgang? Det kan nesten se sånn ut. Noen opplever å være i en flytsone og se at alt lykkes for en periode.

Her om dagen hadde TV2-nyhetene en skikkelig gladnyhet. Det kan jammen være på sin plass en gang i blant. Jeg innrømmer at jeg gledet meg over reportasjen:
Barbro smilte fra øre til øre. Hun hadde vunnet i V75 og Lotto på samme dag. I tillegg var hun ganske nyforelsket – hadde møtt mannen i sitt liv for et års tid siden, flyttet til Finnsnes og giftet seg med han, fått ny jobb og nå altså vunnet både i V75 og Lotto som gjorde henne til mangemillionær på en dag. Reportasjen slutter med å fortelle at hun også er gravid og venter barn i januar. I slutten av reportasjen sier hun noe sånt som dette; ”Dette her er jo så stort! Jeg unner alle å oppleve dette, om så bare en av disse tingene.”

Så fantastisk kjekt! Jeg gleder meg på hennes vegne. Jeg har ingen anelse om hun ”fortjener det”. Historien sier ingenting om hvorvidt hun har hatt det kjipt før, har vært trofast og tålmodig eller i det hele tatt fortjener det slik vi har lett for å tenke i vår kultur. Jeg synes bare det er en fantastisk historie. Ting kan gå bra. Og fordi om en ting går bra, begrenser ikke det muligheten for at flere ting går bra. Det er bare å juble med Barbro.

Glede

Jeg må velge kraftleverandør. Det holder ikke med å bestille strøm. Jeg må vite hvem jeg vil ha kraften fra. Jeg har ingen forutsetning for å sjekke om det er forskjell på kraften eller strømmen. Jeg tror ikke det er det. Det er forskjell i pris og det er vel det eneste jeg skal forholde meg til i denne forbindelse. Men jeg trodde jeg hadde valgt kraftleverandør. To brev fra nettleieselskapet tyder på det motsatte. Det er bare å velge.

Når noen sier det er vanskelig å forstå hvordan overføring av data skjer, eller hvordan det er mulig å fakse et dokument fra ene siden av kloden til den andre, eller når det forskes på muligheten for trådløs strøm, da sier jeg; ”Jeg forstår ikke telefonen en gang.” Selvsagt kan jeg håndtere en telefon. Men den rivende utviklingen gjør til at små barn i dag ikke er i stand til å håndtere en fasttelefon eller faksmaskin. Ikke så rart, siden alt nå er elektronisk, trådløst og intuitivt.

Jeg kan huske en preken jeg hørte som barn. Predikanten snakket om kraften fra Gud og brukte bildene med kraftledninger og transformatorer til å forklare noen av prinsippene i Guds rike, og han konkretiserte for oss hvordan vi kunne få del i det som har med Guds kraft å gjøre.

Evnen til å konkretisere og eksemplifisere de åndelige og guddommelige prinsippene har til alle tider vært vesentlig for profeter og predikanter. Jesus var en kløpper på lignelser. Han snakket i lignelser hele tiden;
”Med mange slike lignelser forkynte han
Ordet for dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte
han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for
dem.”

Jeg har forresten valgt kraftleverandør – for lenge siden.

Vi hadde strøm/data på kontoret... (Bangladesh).

For mange år siden var jeg på en liten ørkentur i nærheten av Eilat i Israel. Vi hadde holdt ut den intense varmen i Eilat midt i juli ved å avkjøle oss i Rødehavet. Jeg tror det var over 40 grader i luften, og jeg har vel sjelden opplevd det varmere å være i solen. Skyggen var absolutt å foretrekke og sålene på sandalene smeltet mot asfalten. Likevel fant vi på å bli med på en liten ørkensafari med åpne jeeper, blant annet for å se Salomos søyler; svære sandsteinsøyler formet av naturen.

Jeg kan huske den varme tørre luften og den lette sanden som virvlet opp når vi kjørte rundt. Bonusen var gratis peeling i form av varm, støvete luft. Vi hadde heldigvis sørget for å ha med rikelig med vann. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å vandre rundt i slike områder med begrensede mengder vann. Ikke rart folk hallusinerer og ser luftspeilinger etter en stund.

I mange områder i verden i dag er det krig om vann og en kamp om å få rent vann. Vann er en stor ressurs. I Norge tar vi vannet for gitt. Likevel kjøper vi mer vann enn noen sinne. Og folk går knapt en times tur uten å ha med seg en vannflaske. Skal tro hvor lenge vi hadde klart oss i ørkenen.

”På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: ”Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.” Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få.”

Rent vann fra en utømmelig, ren kilde. Forfriskende, styrkende og godt.

Delicate Arch - sandsteinsformasjon i Arches National Park, southeast Utah