Jeg har aldri hatt det, men jeg liker sånne dørskilt eller dørmatter som det står velkommen på. De signaliserer at jeg kan føle meg velkommen. Det er veldig godt å bli invitert, og det er ekstra kjekt å føle seg velkommen.

I ankomsthallen på flyplassene kan det stå: ’Velkommen til Bodø!’ eller ’Benvenuto a Roma!’. Det gjør noe med oss. Jeg tror det er bra. Nylig hadde vi en kreativ øvelse med noen som skulle tenke nytt for Bergen. Gjøre Bergen til den mest kreative byen i Europa, eller noe sånt. Det var mest en kreativ øvelse. Jeg foreslo at vi skulle lage svære postere langs innfartsveiene til byen med tekst og bilder som bare snakket om hva byen er, har og hvordan den tar i mot deg. Slik skulle du få gode forventninger og føle deg velkommen.

Det er stor forskjell på å si ”Vil du inn?” og ”Velkommen inn! Vil du ha kaffe?”

Gud har det litt på samme måte. Jeg tuller ikke. Det er mye som tyder på at han liker å bli invitert. Det er mange som har sagt at de ønsker at Gud skal gjøre noe i livet deres, eller gi de en opplevelse av at han finnes eller svar på noe de lurer på. Men det er ikke alltid han blir invitert på ordentlig. Bibelen bruker mange steder ordene å påkalle Gud, søke han eller vente på han. For å si det litt mer hverdagslig, så kan vi begynne med å invitere han og ønske han velkommen. Tydelig. Høyt. Han blir glad. Han kommer gjerne.

”Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte:
Hosianna, Davids sønn!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!”

Da Jesus red inn i Jerusalem ble han virkelig ønsket velkommen.

Mange har hørt historien om den barmhjertige samaritan. Det er en historie Jesus laget for å forklare en type hva som mentes med begrepet  ’neste’. Den lovkyndige , religiøse lederen hadde forsøkt å sette Jesus fast, men skjønte at han hadde greie på tingene sine. Her er litt av dialogen;
‘Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.” Da sa Jesus:  ”Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve. ”Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: ”Hvem er så min neste?” Jesus tok dette opp og sa: ….’ Så kommer historien.

’Neste’ er et merkelig ord. Det er ikke i mitt vokabular sånn i dagligtalen. Det hører til det kristelige språket. Det er enklere på engelsk. De sier neighbour. Naboen. Hva med naboen?

I fjor hadde jeg gleden av å delta på en gatefest i Brooklyn i New York. Snakk om nabolag! En dag i året stenger de gaten for trafikk, lager grillmat på fortauene, foran husene sine, lager leker og underholdning for barna, har musikk og DJ, masse mat, dans og moro. Og så går man litt inn og ut av husene. Åpent og gjestfritt. Da bør man oppdage naboen. De bruker bare hele lørdagen på å være med hverandre, spise mat og kose seg.

I Norge har vi blitt veldig gode både på interiør og fasader. Hva med å ta i et tak hos naboen, eller vise naboen at man trenger litt hjelp, eller kanskje bare tar en kopp kaffe?

Det er nok av naboer. Jeg finner de over alt. De bor ikke nødvendigvis ved siden av meg. Men de gjør det også.

Brooklyn. Ikke fra den omtalte festen, men det ligner.

Når jeg innimellom rydder i skuffer og skap har jeg hatt en tendens til å finne mye nøkler. Jeg har en liten samling. Jeg aner ikke hva de passer til etterhvert. Det er nok best å kaste de.

Her om dagen kom jeg hjem etter å ha vært noen dager på reise, og oppdaget at ytterdøren ikke var låst. Jeg må ha glemt det. Underlig følelse. Nøkkelen var fullstendig overflødig.

Andre ganger har jeg stått utenfor og hatt veldig behov for å komme meg inn uten nøkkel. De fleste har opplevd å låse seg ute. Smekklås er en sikker vinner på dette området. Det er en spesiell følelse å stå på utsiden og vite at nå kommer du deg bare ikke inn. Det er stengt.

En kollega fortalte en gang at han presterte å gå ut av hotellrommet og smekke døren. Jeg skal ikke gjøre rede for forhistorien, men for han å tusle ned i hotellobbyen i bare boxeren, var en smule pinlig.

Stengte dører er deprimerende, mens hvis du har nøkkel, er det bare trygt. Jeg liker når dører åpner seg. Jeg liker friheten av å kunne gå inn, og ut.

Jesus sitt oppdrag var å åpne veien for mennesker til Gud. Og bildet med dører blir brukt på denne måten i Johannes Åpenbaring:
”Dette sier Den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel. Han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne:  Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.”

Jeg har tenkt å åpne noen nye dører, men jeg er ikke helt sikker på hvordan enda. Jeg har noen nøkler jeg skal teste, men så kan det jo hende de ikke er låst.

Foto: Jorunn Bjerga Rugland, www.jorunnsfoto.com/

’Vinden blæs synna, og vinden blæs norda,
lyset og skuggen er syskjen på jorda.
Sommarn er stutt, og vintern er lang.
Danse mi vise, gråte min sang.’

Herborg Kråkevik synger Einar Skjæråsens vise på radioen. Jeg begynner å tenke på naboen vi hadde da jeg var liten. Han døde for 3 dager siden. Det er trist. Han har alltid vært der, i min oppfatning. Som så mange andre i bygda som nå etterhvert ikke er der lenger.

Jeg har de ikke så tett på livet lenger, disse fra min oppvekst, men det gjør inntrykk når jeg får vite at de er borte. Og nå tenker jeg på tre personer som har forlatt dette livet bare i løpet av et par-tre måneder; En barndomsvenninne som var syk mesteparten av sitt voksne liv, en lærer som var en stor ressurs for musikklivet i bygda, og så denne litt ensomme naboen som ikke gjorde så mye av seg i dette livet. Veldig forskjellige liv og veldig trist at de er borte.

’Somme er fattige, somme er rike.
Bare tel slutt er vi jamsis og like.
Vegen er lystig, og vegen er vrang.
Danse mi vise, gråte min sang.’

Og igjen slår det meg hvor lite de materielle tingene betyr. Det er liksom ikke huset, bilen eller interiøret som betyr noe når jeg tenker på disse personene. Men jeg ser sporene de har satt. Jeg bevarer minnene og de gode tingene de har gjort og sagt. Det er en fin ting å lyse fred over minnet.

David ber;

”Lær meg, Herre, å kjenne min utgang,
mine tilmålte dager, hvor få de er,
så jeg kan skjønne hvor forgjengelig jeg er.”

Og det usynlige varer evig.

Foto: Erlend Krumsvik, www.naturlegvis.no

Jeg har lært at huden er vårt største organ og at hjertet er vår sterkeste muskel. Huden er grensesnittet mot omgivelsene og hjertet er det som holder liv i oss.

I de nordiske landene er det ikke et problem med at vi viser for mye hud. Om vinteren. Vi kunne gått med ullburka hele gjengen. Det er ikke langt i fra når du møter noen på skitur. Hvis finnlandshetten er på, er det i praksis bare øynene som viser.

Når de slipper oss løs i varmere strøk har vi et motsatt problem. Vi blir indignert hvis vi må gå med langermede klær i Peterskirken eller i en muslimsk landsby. Det er jo så varmt! Vi må jo kle av oss! Vi er rare. I stedet for at vi skjønner at her det snakk om respekt og ærbarhet, så bruker vi enhver anledning til å ta av oss mest mulig.

Jeg var i Jemens hovedstad Sanaa en gang. Å gå rundt i gamlebyen der, var som å ta en tur inn i ’Tusen og en natt’. Kvinnene så jeg bare øynene på og mennene gikk med sabel i beltet. Jeg var på forrestningsreise og gikk med langermet dressjakke og utildekket hode. Vi traff ingen andre vestlige i byen den dagen, og jeg er rimelig sikker på at jeg ble lagt merke til. Min kollega var muslim og ble nok ikke lagt merke til på samme måte.

Hvis man går med slør, se man ikke tydelig. Og hvis man dekker seg til, så er det noe som er skjult.

Paulus skriver om et litt annen type slør:
”Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort.”

Illustrasjonsfoto fra Jemen.

Er det mulig å være så ufattelig blid? Hun er offentlig ansatt og sitter i kundemottaket. En fryd for enhver som kommer der og skal ordne med offentlige papirer og betale til dels usakelige avgifter.”Neida, du skulle hatt med skjemaet sånn og sånn. Men du har sikkert lagt det på et luddi (helt klart bergenser) sted. Kanskje du har flyttet i mellomtiden også.” Hun har helt rett. Mens jeg er mentalt innstilt på å legge meg flat, innrømme alt og betale i dyre dommer for å rette opp feil jeg ikke visste om, får hun meg til å føle at dette går helt greit, og at jeg ikke har gjort noe galt. Det har jeg jo heller ikke, men det er bare så latterlig lett å tro det når man kommer inn på et sånt sted. Nå får damen meg bare til å smile og spøke tilbake, og jeg får lyst til å gjøre alt hun sier.

For mange år siden begynte SAS med servicekurs. Det ble raskt kjent som smilekurs, og hele Norge humret litt av det. Men noen hadde skjønt at vi hadde noe å lære her oppe blant gråsteinene.

Jeg mellomlandet i Phoenix, Arizona en gang, og folkene i sikkerhetskontrollen var skikkelig hyper. De lo og koste seg. Mens jeg var stuptrøtt etter en nattflyvning , presterte vakten å si: ”Good morning! Are you happy today?”  Jeg stusset skikkelig, men skjønte raskt at det ikke var nødvendig å svare på spørsmålet.

Bibelen snakker mye om glede:
”Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!” skriver Paulus.

Det er utrolig vanskelig å være skikkelig glad på innsiden og se sur ut på utsiden.

Jeg kjenner jeg kan få Jens Book-Jenssen sangen på hjernen i dag: ’Det er lov å være blid…’