Tilhørighet og funksjon

«I de fleste prosjekter finnes det en som har oversikt, men dette prosjektet er så svært, at jeg tror ikke det er noen som har full oversikt.» Forretningskvinnen snakket om et IT-relatert prosjekt, men hun kunne like godt snakket om et stort byggeprosjekt eller driften av en flyplass. Hele kloden vår er et gedigent prosjekt, og innimellom synes jeg det er fascinerende at ting henger sammen og fungerer i det hele tatt. Det finnes noen som bygger hus, reparerer biler, maler kunst og lærer opp barna. Det finnes tusenvis av funksjoner.

Det gir følelse av tilhørighet å ha en oppgave, fylle en funksjon eller være med å utrette et stykke arbeid. Det gir også følelse av tilhørighet å ha noen å være glad i eller vite at noen er glad i en. Det gir følelse av tilhørighet å vite hvem man er i slekt med, eller hvem man kan regne som sine foreldre eller søsken, enten det er de biologiske eller andre som fyller de rollene.

‘Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen?’

Bibelens poeng er nesten overtydelig: Du hører til og er viktig enten du føler det eller ei, og det er meningsløst å sammenligne seg eller forsøke å fylle en annens funksjon i stedet for sin egen. Enda mer stemmer dette når man ser på hvordan personlighetene er med og utfyller samspillet. Som en venninne av meg så elegant uttalte det nylig;
«Noen kan gjøre jobben din eller overta en oppgave, men ingen kan erstatte deg.»

Bibelref: 1.Kor 12,15-17

Tabu?

Cathrine Kieu Trang Bui, skrev i et innlegg i Aftenposten 1.oktober 2011:
‘Jeg skulle ønske at folk skjønte at det å tro er en berikende og givende livsstil på lik linje med et aktivt liv med mosjon og idrett. Vi prøver og feiler. Fordi vi kristne etterstreber et ideal, tror mange at vi fordømmer de som ikke gjør det samme…. Vi er ikke hyklere fordi vi tror på noe, men gjør noe annet, vi er bare mennesker som prøver og feiler.’

Cathrine har et poeng. Hun søker respekt for sin katolske tro og hun ønsker at det ikke skal være et tabu å snakke om eller ha en tro. Har det faktisk blitt det? Har samfunnet vårt gått fra å være en kristen nasjon til å bli en liberal kultur som respekterer alt annet enn det få faktisk ha en tro? Det er i såfall på tide å gjenreise respekten for de som tror på noe og som praktiserer sin religion.

Jeg møter mennesker i min egen generasjon som innrømmer at de vet lite om kristendommen. Hvordan kan det ha skjedd? Har vi sovet i timen? Når statistikken viser at foreldre i dag rangerer «tro/livssyn» langt ned på listen over hva de synes er viktig å formidle til barna, blir jeg betenkt. Ikke fordi jeg nødvendigvis forventer at det skal ligge øverst på listen, men fordi jeg tror at du ikke gir barna et reellt valg hvis de ikke får vite hva det handler om.

«Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om.»
Setningen er hentet fra Peters frimodige tale på pinsedagen. Han sier at vi er vitner. Det er ikke et tabu å snakke om tro. Det er både naturlig og viktig – og på høy tid å gjøre det.

Bibelref: Apg 2,32

Avslørt

«For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»

Snakk om å bli avslørt. Snakk om dyneløfting og direkte tiltale. Historien er hentet fra Det Nye Testamentet. Jeg forundrer meg på hvor direkte Jesus var i møte med denne kvinnen. Nå var det jo ikke direkte uvanlig å være meget direkte med folk som ikke etterlevde loven, men det var tydelig at dette traff på en annen måte enn det normalt gjorde når de religiøse lederne gjorde det samme.

I stedet for å bli steinet, får hun en interessant samtale med Jesus, og det fikk en utrolig effekt. Dama gikk helt i spinn. Hun forlot vannkrukken sin og gikk inn i byen og sa til folk:
«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Det var tydelig at dette gjorde inntrykk. Det var åpenbart at det å bli avslørt av Jesus ikke kunne være det verste som hadde skjedd henne. Det ser ut til at det er det beste som kunne skje henne.

Jeg tror at hvis jeg som kristen kan møte mine venner, kolleger, og for ikke si fremmede, på samme måte, så hadde de skjønt at jeg har noe på hjertet. Det er ingen som helst grunn til å avsløre folks problemer, synder eller hemmeligheter, med mindre det finnes en løsning og en ny start.

Kvinnen som møtte Jesus på denne måten, glemte nok aldri den dagen. Dagen da brikkene falt på plass. Dagen da hun fikk håp om endring og en ny framtid. Det skjer noe når vi skjønner at det ikke er likgyldig hvordan vi lever, og at det finnes en Gud som bryr seg uansett hvordan vi har rotet det til.

Bibelref: Joh 4,18+29

Livet er mer

Det er mange som spør seg om hva som er meningen med livet. Midt i det meningsfulle er det fortsatt de som spør etter meningen. Det må være noe mer. Enn dette.

Livet er mer enn potteplanter og støvtørking. Livet er mer enn fiskeboller og biff. Livet er mer enn trening og sunt kosthold. Livet er mer enn jobb og karriere. Livet er mer enn ny sykkel eller bil. Livet er mer enn vennskap og familie. Livet er mer enn åndelige øvelser og gode gjerninger.

Ja, livet er alle disse tingene. Men det er også mer. Mer i betydningen dypere, videre, høyere, mer uforståelig, dyrebart og verdifullt.

Livene våre handler om mange, mange praktiske ting. Det handler om mange, mange relasjoner. Det handler om mange opplevelser og muligheter, og det handler om utfordringer og problemer, gleder og sorger.

Gjennom hele innholdsfortegnelsen til livet, tror jeg det er mulig å se en rød tråd. Det er mulig å finne en mening. Det er mulig å se sammenhenger som man først ikke forstår. Og selv tror jeg at noen av de triste tingene som skjer bare er meningsløst triste. Men gjennom alle disse tingene, finnes det en mulighet, en vei, et håp for oss alle.

Det betyr at midt i støvtørkingen kan jeg være glad for at livet er mer enn støvtørking, men at også støvtørkingen må til. Midt i livets tøffe tak, der jeg ikke har energi til å tenke at jeg skal ta enda et tak, så finnes det en tro på at der er noe mer.

Han er over alt og alle. Han er høyere. Han er sterkere. Og han er der alltid. Han stikker aldri.

«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Alle dager.

Bibelref: Matt 28, 20

Makulering pågår

Makuleringsmaskinen går varm. Den trenger en pause. Jeg
benytter pausen til å bla igjennom flere permer. Femten permer blir til en. Mye
gammel dokumentasjon, kvitteringer og alskens papirer som jeg har slept med meg
i årevis går i papirsøppelet. Mye makuleres.

Det er fint å rydde i gamle ting, i alle fall hvis det er
mulig å kvitte seg med en del. Og det er jo overhode ingen som helst grunn til
å ta vare på kontoutskrifter, husleiekvitteringer eller timelister som er 8 år
gamle. For ikke å si 15 år.

Alt dette er historie. Gamle minner dukker opp. Mange spor
som kan følges: kundelister, mer eller mindre offentlige brev, telefonlogger
fra diverse perioder. Mye jeg definitivt har glemt for lenge siden, og det mest
er helt greit å ha lagt bak seg.

Det er ikke sunt å drasse rundt på gammel drit. Ikke ny
heller, for den saks skyld. Men da er det altså desto kjekkere å bli kvitt alt
sammen. Med en skikkelig makuleringsmaskin er det meningsløst å forsøke å
rekonstruere noe etterpå. Det er også svært lite sannsynlig at noen kan
misbruke de opplysningene som fantes der. Informasjonen er slettet.

Noen få ting samler jeg på. Litt nostalgisk er det lov til å
være. Kontrakten fra første bilkjøpet, første leilighetskjøpet. Sånne ting.
Ellers er det alt sammen foreldet og klar for å bli nytt papir, eller noe.

Det minner selvsagt sterkt om hvordan jeg noen ganger må
legge ting bak. Bestemme meg for at det ikke lenger har noen plass i livet.
Uoppgjorte ting må gjøres opp, før det kan glemmes. Men ellers er det mye som
bare kan gå i glemselens hav – på lik linje med hvordan Gud behandler oss;

”Så langt som øst er fra vest, så langt
tar han våre synder bort fra oss.”

Bibelref: Sal 103,12

En for alle

Stadig morer vi oss over det som kommer fra barnemunn. De små setter ord på sine egne begrensede eller uforbeholdne oppfatninger, og kombinert med bruk av litt for voksne formuleringer, kan det bli utrolig underholdende. Jeg ler ofte av det jeg hører de små sier, og andre ganger får det meg til å tenke over noe jeg ikke har tenkt på før. Noen ganger er det befriende enkelt å se verden gjennom barnas øyne.

For et par år siden skulle jeg be aftenbønn med en liten jente. Bønnen hennes fikk meg virkelig til å tenke: ”Kjære Gud, jeg ber for alle mennesker i hele verden – om at de skal ha det godt.” Jeg smilte litt av bønnen der jeg satt i mørket. Det var unektelig en stor bønn. Alle mennesker. 6 milliarder. Men hvorfor ikke? Det spørs jo hvem man ber til. Hennes hjerte var i alle fall på rett plass.

Senere har jeg tenkt på at Paulus sier det samme;
”Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger ogfor alle som er i høy stilling,”

Han hadde også et stort hjerte og ba store bønner. Det er ingen som faller utenfor den bønnen. Ingen er utelukket. Ingen nevnt, ingen glemt.

Jeg forholder meg stort sett til et mer overkommelig antall mennesker eller til det samfunnet og omgivelsene jeg lever i. Men jeg har etterhvert lært at det går an å strekke hjertet sitt også gjennom de bønnene vi ber. Bibelen er full av oppmuntringer til å be, banke på og lete. Og det er ingen grunn til at vi ikke skulle ta det på alvor.

Bibelref: 1 Tim 2,1

To gode naboer

’To gode naboer’ het egentlig ’Pat & Mat’. Den tsjekkiske dukkefilmen med dum-dum-du-di-dum-melodien handlet om to typer som slet med å løse praktiske problemer sammen. De hjalp hverandre ganske iherdig og hadde stadig mer eller mindre gode forsøk på å flytte på ting, reparere eller montere ting.

Her om dagen stilte en foredragsholder følgende spørsmål: ’Hvilken kultur har dere i denne byen? Hvis noen flytter inn i nabolaget ditt, hva vil da typisk skje? Er det kultur for å ønske vedkommende velkommen, ringe på døren eller invitere på kaffe?’  Spørsmålene
var gode. Jeg har diskutert det med flere siden. Hva gjør vi når vi får nye naboer? Svaret er stort sett; Ingenting. Alternativt stiller oss litt skeptisk og er litt forbeholden i vår tilnærming.

Jeg har nylig flyttet til et nytt nabolag og har sannsynligvis gjort noen sosiale overtramp allerede i kraft av min tilstedeværelse og eventuelt uvitenhet. Jeg kan vel ikke vite at jeg ikke kan parkere akkurat sånn, eller at jeg burde ha tenkt på et eller annet med
bosspannet eller postkassen, eller hva det nå er man skal tenke på. Det er uhyggelig lett å bli mistenkeliggjort i sin uvitenhet, og egentlig ville jeg satt pris på om folk fortalte meg ting før de ble så irritert at de forteller det med altfor store bokstaver. Jeg har ingen store problemer, men jeg har begynt å tenke på hvordan vi oppfører oss mot nye naboer.

Jeg har bestemt meg for å ikke forvente noe som helst, men sørge for at naboene skjønner at jeg er et utrolig alminnelig menneske (forhåpentligvis). Så i kveld inviterte jeg min nærmeste nabo på eplepai.

”Hvem er så min neste?”
spurte de Jesus.

(’Neste’ kan oversettes med nabo.)

Dom-dom-dom… dudi-dudi-dudi-du-du-du……

Bibelref: Luk 10,29

 

 

 

Liten eller stor tro

’Det har jeg ingen tro på’ sier vi noen ganger, og da har vi nullet ut enhver antydning til at påstanden eller historien som er framsatt er troverdig. Det hender også at vi gjør ting som vi egentlig ikke har særlig tro på, men av ren plikt eller som svar på andres forventning oppfører vi oss som vi tror på en sak.

Som regel synker eller stiger troen på om man skal vinne en fotballkamp med hvordan laget oppfører seg på banen og med stillingen underveis. Selvom det ikke så rent sjelden hender at et lag vinner med et mål på overtid, vil de fleste supportere kjenne at troen daler mot slutten av kampen hvis laget presterer dårlig. Men i fotball kan egentlig hva som helst skje, og man bør ikke forlate kampen før dommeren har blåst i fløyten.

I Bibelen leser jeg en fin historien om Jesus sitt møte med en kvinne som ikke var jøde. Hun var ikke regnet for rettroende og da hun utfordret Jesus på at hun burde få del i det som han hadde, testet han troen hennes ved å si at dette hadde hun egentlig ikke rett på. Hun parerte hans argumenter så elegant at hun får skikkelig kred av Jesus:
’Da sa Jesus til henne: ”Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.”’

Midt i dette lever jeg – i en verden full av utfordringer, med problemer, gleder og sorger, og med en dimensjon der jeg kan velge å tro på en som kan gripe inn på alle områder. Det handler ikke om hvor stor troen min er, for bare en pitteliten tro kan gjøre svære ting. Det handler om hvem jeg tror på.

Det gjelder å bruke troen sin og ikke gå før kampen er over.

Bibelref: Matt 15,28

Sesongslutt

”Dette var litt vemodig.” Jeg sikter til handlevognen til kvinnen bak meg i køen. Hun smiler og sier; ”Ja, det er det. Men jeg ville bare sikre meg før det begynner å bli tomt. Nå når det liksom har begynt å bli kaldt.” Hun dytter en vogn med en stabel av vedsekker foran seg. Det er like før jeg tilbyr meg å hjelpe henne inn i bilen med alt sammen.  Istedet velger jeg å betale for hageslangen som jeg vurdrer å være mer riktig for denne sesongen og spankulerer ut på høye hæler. Jeg er ikke klar for å forberede vintersesongen.

Er det sesongslutt eller sesongstart? På et eller annet tidspunkt må jeg innse at det er begge deler. Slutten på noe og starten på noe annet. Det er derfor definitivt tid for å flytte grillen under tak, tenke kjøp av hagemøbler på salg – til neste sesong, og faktisk innstille seg på stearinlys, mørke kvelder og innekos. De mørke kveldene og de lange regnfulle søndagene har kommet for å bli.

Men det er bare en stund, så er det over. Igjen. Mens noen gleder seg til jul allerede i februar, er det andre som bare ser fram mot vår og sommer. ”Hvor mange dager er det til jul?” Spurte en 6-åring her om dagen. ”Ca 100” fikk han til svar. Han syntes det var lenge. Jeg fikk sjokk og tenkte; ”Det er ikke lenge til.”

Det er en tid for alt, sier Forkynneren i Det Gamle Testamentet. Han sier det er en tid for fødes, dø, plante, rykke opp, drepe, lege, rive, bygge, gråte, le, danse…  Listen fortsetter.

Kanskje er det tid for å fokusere på det som kommer og ikke på det som er over.

”Alt skapte han vakkert i sin tid.”

Snart sesongstart.

Bibelref: Fork 3,11

Kjøpt og betalt

I postkassen ligger avisene og et par brev. På forsiden av Dagens Næringsliv står det med feite bokstaver; ”Jeg greier aldri å betale”, ”- Fikk et skattekrav på 17 mill.” . Et av brevene er fra Kemneren. Det er det verste jeg vet; brev fra Kemneren. Det er sjelden oppmuntrende lesning.

I DN er det en politiker som har blitt siktet for grovt skattesvik og skylder avsindig mye penger og ikke ser noen løsning på hvordan han skal kunne betale og gjøre opp for seg. Han er betydelig verre stilt enn meg. Jeg har bare fått en purring fra skattemyndighetene – og har også heldigvis allerede betalt det jeg har blitt purret for.

Det finnes mennesker som har måttet få hjelp på grunn av for høy gjeld. Gjeldssanering må være både utrolig ydmykende og befriende på samme tid. Men det blir som et nullpunkt. Det er nok ikke noe godt sted å være.

I den åndelige verden beskriver Guds ord at vi har en gjeld som er umulig å betale. Skylden er for stor. Det er ikke mulig med egen energi, kraft eller ressurstilgang å betale seg fri. Selvom noen, også i den kristne tradisjonen, har forsøkt å lage et system for dette, så er det umulig å komme i balanse ved å betale avlat eller gjøre gode gjerninger. Det er umulig å kjøpe seg plass i Guds rike. Bibelen er klinkende klar.

Jeg kommer altså til kort. Et gedigent skyldbrev kommer i mot meg og jeg har ingenting å svare med.

”Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset.”

Det finnes en som har betalt prisen og gjort opp gjelden – en gang for alle – for alltid.

Kjøpt og betalt.

Bibelref: Kol 2,14