Det er mørkt om natten. Det er ekstra mørkt i november. Så mørkt at jeg vurderer refleks, faktisk. Mer om det en annen dag. Alt blir mer dramatisk om natten; lyder blir høyere (unger skriker definitivt høyere), smerter blir sterkere, triste tanker blir tristere. En fortalte en gang hvordan hun kunne våkne om natten og få skikkelig dårlig samvittighet for det meste; takkekort hun skulle sendt ut for lenge siden, for eksempel. De minste bagateller kan komme helt ut av proporsjoner.  

 Mange er mørkeredd. Ganske enkelt redd fordi det er mørkt. Hvis noen slår på lyset, så er alt greit. Så enkelt. Det er bare å vente til solen står opp.

 En venn av meg fortalte hvordan hun en gang satt oppe hele natten da hun var syk og ventet på at dagen skulle komme. Da kunne hun gå til legen, og da ville alt ordne seg.

Bibelen snakker mye om lys og om kontrasten mellom mørke og lys. I en salme som er sitert før i denne bloggen, sier David at mørket ikke er mørkt for Gud, og at natten er lys som dagen.

Paulus skriver i et av sine brev:
’For Gud, som sa: ”Lys skal stråle fram fra mørket”, han har også latt lyset skinne i våre hjerter,”