‘Let me entertain you’ synger Robbie Williams. Musikk i ørene. Regn som pisker mot ansiktet. «Fint,» tenker jeg «underhold meg mens jeg løper gjennom skogen.» Naboen er ute med hundene. «Hei, så flink du er» sier jeg. «Jeg må, sier hun. De tvinger meg.» «Jeg må tvinge meg selv, og det er mye vanskeligere.» Jeg løper videre.

‘Hell is gone and heaven’s here. There’s nothing left for you to fear.’ synger Robbie. Beina begynner å fungere. Godt å bli varm i kroppen. Men det er utrolig hvor mye energi ordene og musikken gir til løpingen. Det er sånn ellers også. Ordspråkene sier: ‘Hvor godt med et ord i rett tid!’

Jeg tenker på regnet som faller. Tenker på hvordan det vanner jorden. Ettertrykkelig.
Gud sammenligner regnet med sitt ord:

‘Likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen
og ikke vender tilbake dit før det har vannet jorden,
gjort den fruktbar og latt det spire og gro på den,
gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise,
slik er det også med mitt ord, det som går ut av minn munn.
Det vender ikke tomt tilbake til meg, men utfører det jeg vil,
og fullfører det jeg sender det til.’

Jeg kjenner meg inspirert, men nå skifter jeg musikk. Madonna gir enda mer energi enn Robbie:
‘You push me to go the extra mile ….’