Jeg tenker på hvor jeg føler meg hjemme. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt folk si at jeg må føle meg som hjemme når jeg kommer på besøk?

Etter en lang reise, kan jeg føle meg hjemme på Gardermoen eller Flesland. Flesland er praktisk talt hjemme. Når jeg går gjennom sikkerhetskontrollen og sier hei til en tidligere kollega, og når jeg tidlig om morgenen treffer en annen som kommer med vakre komplimenter, da føler jeg meg hjemme.

Jeg kan huske at jeg som barn trivdes bedre i enkelte hjem enn i andre. De fleste stedene vi hang, følte jeg meg hjemme. Men et av stedene det virkelig var godt å komme, var der far i huset kunne sette seg ned ved kjøkkenbordet og snakke med oss. Ellers husker jeg at vi hang oss veldig lite opp i hvordan det så ut eller hvor ryddig det var. Sånne ting som de voksne var opptatt av. Jeg husker bare ytterkantene; det huset hvor det var ekstremt rotete, og det huset hvor det nesten ikke var lov å leke fordi alt var så perfekt.

Det er godt å føle seg hjemme, men for meg er det menneskene som får meg til å føle meg hjemme. Det må gjerne henge vakre bilder på veggene, men hvorvidt jeg får lyst til å være der lenge, avgjøres av de som er der.

To unge menn som hadde forstått at Jesus var en fyr de burde høre på, og de kom til han:

’”Rabbi, hvor bor du?” Rabbi betyr lærer. ”Kom og se!” sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen.’

Jeg tror ikke de la merke til om det var støvete der.