“Cabin crew please be seated for landing” kommer det fra cockpit. ’De sitter nok for lenge siden i denne turbulensen’, tenker jeg. Kan ikke huske sist jeg opplevde mer voldsom turbulens. Tildels i de høyere luftlag også, men enda mer nå når vi nærmer oss landing. Jeg kjenner meg ikke urolig. Faktisk forsøker jeg å kjenne etter om jeg er redd, men kjenner bare en konkret ro innerst i magen og hjertet. Deilig, tenker jeg, å ikke være redd.
Foran meg sitter en som er redd. Sønnene hennes er ikke redde. Den ene snakker høyt om hvor mye vingene faktisk kan bevege seg opp og ned. 2,5 meter sier han. Jeg kjenner på roen. Det går an å ha ro midt i at alt rundt rister, skaker, hopper og krenger. Dessuten er jeg mest trøtt og presterer å tenke; ”Håper det går bra, for jeg orker ikke noe sånn evakuering og kriseopplegg og forsøk på å redde seg selv og andre.”
På en reise til Nigeria, snakket jeg med en flyvertinne, som fortalte litt om destinasjonen. ”This is the worst destination in the whole world,” sa hun og fortsatte; ”You got a feeling that anything could happen at any time.” Hun snakket ikke om flyturen. Jeg forsto hva hun mente. Atmosfæren i landet var aggressiv og spent. Det var masse folk over alt, tett trafikk, mye bråk, kriminalitet og mange historier om ting som ikke har gått så bra. Nok en gang hadde jeg bare opplevelse av trygghet. Væpnede vakter og piggtråd signaliserte noe annet, men jeg følte meg trygg.
”Min fred gir jeg dere.” sa Jesus.
Det er ikke sånn at jeg aldri er redd, og vi lever i en turbulent tid. Men det er godt å kjenne at jeg kan føle meg dønn trygg midt i stormen.