Anne Kat Hærland stilte et bra spørsmål her om dagen: ”Hvorfor er det så vanskelig å snakke om sex?” Påfølgende latter fra salen bekreftet det morsomme i at et sånt spørsmål kommer fra henne. ”Jammen,” fortsatte hun ”jeg mener ikke sånn – fleipe om det fra scenen og fortelle vitser – men snakke om det sånn en-til-en – på ordentlig.” Svarene kom mest som spørsmål: Kanskje er det ganske privat? Noen ting er litt for nært og litt pinlig å avsløre?

I fjor sommer satt jeg på bussen til byen tidlig en lørdagskveld. En del av bussen var temmelig festklar. Det kom ombord noen lettkledde jenter i 18-årsalderen. Etter hvert kom det et par gutter også. Vi som var voksne og edru på den bussen fikk overvære en til dels pinlig og temmelig ublu kommunikasjon og oppførsel. Nå blir ikke jeg så lett mørkeredd, men det disse jentene, spesielt, presterte å snakke høyt om, ble en tankevekker for meg.

For litt siden møtte jeg en helsesøster som jobber på en videregående skole. Hun var godt voksen og snakket med glød om jobben sin, om samtalene med de unge og undervisningen. ”Guttene er også utsatt for mye press” sa hun ”for det finnes en del jenter som ønsker å bli gravide.” Vi snakket videre om alt de vet og ikke vet, om å sette grenser og om moral. Og så snakket vi litt om de følelsesmessige konsekvensene i alt dette.

Selv ble jeg en gang beskyldt for å være prippen fordi jeg ikke ville ha sex med en type jeg hadde sett i noen få timer. Uten å gi ham for mye forklaring eller gi han det glatte lag, måtte jeg sett klare grenser. Det har sine utfordringer å være singel.

”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det” sier Bibelen.